Fallende valgdeltakelse og utdanningsparadokset

I valgforskningens barne- og ungdomstid på 1950- og 1960-tallet var et av de sentrale funn at sannsynligheten for at de stemmeberettigede skulle delta i valg var størst blant folk med høy utdanning. De hadde større evne til å forstå politikken enn folk med lav utdanning. Dette førte til den logiske konklusjonen at valgdeltakelsen ville stige etter som stadig større andeler av befolkningen tok høyere utdanning. I samme periode som valgene ble et akademisk studieobjekt rundt om på universitetene, kom den såkalte utdanningseksplosjonen - langt større andeler av hvert ungdomskull tok universitets- eller høyskoleutdanning. I 1950 var det 7.381 studenter i Norge, 50 år senere var det omkring 80.000. I samme periode opplevde man i Norge - som i de fleste vestlige land - at valgdeltakelsen har vært synkende. For Norge gjelder det spesielt kommunevalgene. Spørsmålet er hvordan dette kan forklares.

Da Angus Campbell og Stein Rokkan i 1957 gjennomførte den første sammenlignende studien av valgdeltakelsen i USA og Norge, viste de at høy utdanning stimulerer til deltakelse ved valg i USA. Til deres forbauselse oppdaget de at denne tendensen var så svak i Norge at man kunne karakterisere sammenhengen mellom utdanning og valgdeltakelse som fraværende. Henry Valen registrerte det samme da de nasjonale valgundersøkelsene ble etablert i 1965. Forklaringen de fant på den manglende sammenhengen mellom utdannelse og deltakelse i valg, var det særegne samarbeidet mellom politiske partier og organisasjonssamfunnet som en fant i Norge og i Skandinavia for øvrig. Nesten alle de store partiene hadde en eller flere samarbeidende organisasjoner - gjerne i form av uformelle politiske allianser - der partiene ivaretok organisasjonenes og medlemmenes interesser - mens organisasjonene mobiliserte sine medlemmer til valgurnene. Fagbevegelsen mobiliserte sine velgere for Arbeiderpartiet, bondeorganisasjonen for Bondepartiet/Senterpartiet, de religiøse bevegelsene for Kristelig Folkeparti, og næringsorganisasjonene for Høyre. De fleste av disse organisasjonene hadde medlemmer med relativt lite utdanning. Men for medlemmene ble identifikasjonen mellom individ og organisasjon/parti utviklet gjennom samarbeidet, og for valgforskerne ble dette registrert som partiidentifikasjon. Samtidig førte dette til at stabiliteten i politikken var stor. Folk visste hvilket parti de skulle stemme på lenge før valgkampen, oppslutningen om de enkelte partier var omtrent den samme fra valg til valg, velgervandringer mellom partiene var det lite av og valgdeltakelsen var høy. Men med stigende utdannelse har altså valgdeltakelsen sunket.

Det er mange forhold som forklarer at folk sitter hjemme på valgdagen - noen er ganske likegyldig til politikk og hvem som styrer, noen er interessert, men misliker politikerne, noen liker ikke smaken av konflikt og trekker seg unna og noen kjenner ikke lokalpolitikken fordi de nylig har flyttet inn i kommunene. Men viktigst i Norge er det at mange opplever at de ikke er berørt av det som skjer i politikken. Den største delen av dem som opplever seg som uberørt av politikken er ungdom. På mange måter kan en si at ungdom i dag faktisk er mindre berørt av politikk enn de var for 40-50 år siden. I dag har studentene utdanningskarrierer som ofte varer til de er 25-30 år. Tidligere ble de fleste yrkesaktive før de fylte 20. Som yrkesaktiv er det lettere å oppleve politikkens betydning enn som elev og student. De yrkesaktive betaler skatt og etablerer seg tidligere med egne hjem. Det betyr lån og renter som skal betales. De yrkesaktive stifter tidligere familie enn studenter, og snart trenger de barnehage og større bolig. Og viktigst av alt i denne sammenheng; de ble vanligvis medlem av en av de mobiliserende organisasjonene, fagforeningene, fiskerlagene osv.

Et vesentlig inntak til å forstå den synkende valgdeltakelsen er nettopp forholdet mellom «ungdommen» og de mobiliserendeorganisasjonene. Ikke bare er de blitt eldre enn tidligere før medlemskap i organisasjonene er aktuelt, men tilbøyeligheten til å bli medlem er også sunket betraktelig. Båndene mellom organisasjonsmedlemmer og parti er blitt svekket. Dette kommer tydeligst til syne ved at stemmene til fagbevegelsens medlemmer fordeler seg på partier på en helt annen måte enn på 1960-tallet. Sosialistene og sosialdemokratene har mistet et tilnærmet monopol på deres stemmer. Nå skifter velgerne parti - ikke bare langt oftere enn tidligere - de bestemmer seg senere, og mange klarer ikke å bestemme seg i det hele tatt. Ikke minst gjelder det ungdommen. Den evne som utdanning gir til politisk innsikt kompenserer ikke for at den partiidentifikasjon som organisasjonene ga, er betydelig svekket.

Likevel er det trøst. I Norge er det få som nærmest permanent ikke deltar i valg. De fleste er hjemmesittere ved ett valg og deltar i det neste. Slik at Norge - i motsetning til mange andre land - der deltakelsen i stor grad styres ut fra nivået på utdannelsen - ikke har betydelige grupper som er permanente hjemmesittere.

Skrevet av: Per Arnt Pettersen