Fabian-effekten

Fabian Stang brukte ikke lang tid på å etablere seg som Høyres ordførerkandidat i Oslo. Han har fortalt på nytt til ulike medier om hvordan han en gang slet psykisk, han har latt seg portrettere sammen med sin mor Wenche Foss, og han fremsto som opplagt kommentator da VG før Høyres landsmøte brukte tre avisdager på å beskrive Erna Solbergs imageskifte - om det nå har vært noe.

Det er neppe mange i Oslo som er uvitende om at Høyre stiller med Fabian Stang som ordførerkandidat, mens det knapt er noen som kjenner utfordrerne.

Forklaringen er banal: Stang var kjendis fra før, og mediene elsker kjendiser.

Men det er noe mer: Enkelte ting tyder på at det i år er ekstra lett å få oppmerksomhet om de kjente politikerne som kjemper om makten i de største byene. Det kan virke som om både riksmedier og rikspolitikere i år er litt mer lydhøre enn ellers for at man faktisk bør skrive om dem som står på valg - og ikke deres partifeller i storting og regjering.

Rune Gerhardsen sa etter et internt planleggingsmøte i Oslo Ap for noen uker siden at han aldri tidligere har opplevd at partilederen (og følgelig også statsministeren) deltok så aktivt og støttende i forberedelsene av en lokal valgkamp. Stoltenberg har selv utpekt kampene for å gjenerobre Oslo/Bergen og å befeste posisjonen i Trondheim som de aller viktigste i høst.

Vektleggingen av bykampene står i en viss motsetning til Martin Kolbergs parole om at årets lokalvalg skal være en troverdighetstest for regjeringen - en storstilt meningsmåling. Aps partisekretær har lagt til rette for en sterkere rikspolitisk innblanding i lokalvalget enn noen gang - også ved at han har lagt uvant klare føringer for lokalpartienes opptreden etter valget. Når han nekter dem å samarbeide med Frp, åpner han i praksis et nytt felt for mediedekningen av valgkampen.

I alle tidligere lokalvalg har mediene rapportert ganske lite om det store mangfoldet av allianser og motsetningsforhold i de ulike kommunene. Det er stort sett blitt registrert med skuldertrekk at Frp og SV plutselig finner sammen i en kommune, mens rikspolitiske vennepartier ikke kan fordra hverandre i andre kommuner. Vi som mener å kjenne norsk politikk, har vist til personenes betydning, og at det i bunn og grunn ikke er så mye som skiller norske partier.

I år må det nødvendigvis bli annerledes. De Ap-lagene som nekter å etterkomme beskjeden fra Martin Kolberg, vil få en heftig pressedekning. De lokallagene som innretter seg, vil kanskje bli tvunget til å argumentere mer ideologisk enn de har hatt for vane.

Martin Kolberg bringer slik sett en ny dynamikk inn i lokalvalgkampen dette året. Det gjør også FNs klimapanel. De siste rapportene om den menneskeskapte oppvarmingen har fått både folk og politikere til å våkne, og det er på bare noen måneder blitt opplagt for alle partier at de må ha klimatiltak øverst på prioriteringslisten i år.

Det spiller ingen rolle at lokalpolitikerne ikke har all verdens virkemidler i den globale kampen for å hindre for store klimaendringer - partilederne deres har sagt på alle landsmøtene utover våren at det skal jobbes lokalt med å redusere CO2-utslippene. Da må det bli slik.

Reelt sett er det likevel bare de store byene som kan gjøre en viss forskjell. Det er bare der man med troverdighet kan satse skikkelig på kollektivtransport og mer miljøvennlig oppvarming av husene - for å nevne noe av det viktigste.

Dette igjen vil trolig føre til at mediedekningen av lokalvalgkampen i større grad enn før vil bli konsentrert om de store byene. Det er der man har sakene som publikum synes å være opptatt av for tiden. De vil trolig høre Gerhardsen og Lae eller Ottervik og Jensen i Trondheim duellere om trikker, veiprising og parkeringsmuligheter.

Hvis vi sammenligner oss med andre land, er det naturlig at frontfigurenei de store byene blir kjendiser og er med på å prege riksmedienes lokalvalgkamp. Det har bare skjedd i liten grad i Norge tidligere. Storbyene har hatt sine politikerkjendiser, men de har ofte blitt redusert til bypatrioter.

Lokalvalgkamp i Norge har aller mest dreid seg om mangfold - om alle sakene som er spesielle for den og den kommunen, og gjerne om mangelen på ideologi og klare skillelinjer mellom partiene. Dette store mangfoldet har vært umulig å gjenspeile for et riksmedium, dermed har de i stor grad forholdt seg til rikspolitikerne.

Så spørs det om de mange lokalpolitikerne rundt omkring føler at medievalgkampen blir mer lokal, selv om lokalpolitikerne fra byene erobrer mer spalteplass. Trolig vil de føle akkurat den samme trangen som Ingvald Godal hadde i sin tid: Han ville baste rikspolitikerne sammen og sende dem til Bjørnøya i god tid før lokalvalgkampen startet.

I år ville han nok tatt med seg både Fabian Stang, Rune Gerhardsen og en god del andre storbypolitikere.

Skrevet av: Aslak Bonde