Et rikspolitisk road-show?

Undersøkelser bekrefter at folk har tillit til kommunestyrer og fylkesting, og at de er tilfreds med tjenestetilbudene. Men også i år vil valgdeltakelsen leses som barometer på livskraften i lokaldemokratiet. Nøkkelen til mer livskraft ligger i hvordan flere utfordringer håndteres. Følgende fem er antakelig noen av de sentrale:

1. Lokalpolitikk er et nasjonalisert felt - paradoksalt nok. Partienes profilering, massemedienes dekning og den statlige styringen sørger for det. Partiledere og rikspolitikere dominerer valgkampen og framhever hva eget parti vil gjennomføre i «alle kommuner». Ordførervervet blir viktig som partienes utstillingsvinduer: «Vi vil vinne tilbake Oslo», «vi skal vise at vi kan styre Fredrikstad».

Slagordene mobiliserer, men etterlater også en mistanke om at det er viktigere at Fredrikstad hjelper partiet enn at partiet gjør noe for folk i Fredrikstad.

Uortodokse lokale samarbeidsmønstre forstyrrer den nasjonale profileringen - «det er uaktuelt for Ap å samarbeide politisk med Frp». Lokalvalget inngår dermed i partienes kontinuerlige strid om popularitet, som en rikspolitisk gallup i et politisk road-show som varer til neste stortingsvalg. Riksdekkende radio og TV har en krevende oppgave i å omdanne partikrangelen mellom Jens og Siv til en valgkampdekning som får fram viktige lokalpolitiske stridstemaer.

Staten fastlegger mål og virkemidler for en rekke velferdstjenester som er et lokalpolitisk ansvar. Når nasjonale standarder, handlingsplaner og kompromisser blir avgjørende for utviklingen i kommunenes velferdstjenester, er det uklart hva en lokalt utformet politikk tilfører. Handlefriheten blir liten, og velgernes oppmerksomhet trekkes mer mot de nasjonale enn de lokale politiske beslutningene.

Lokalpolitikerne har et ansvar for å utnytte lokalt spillerom og vise at lokalpolitikk spiller en rolle, men det blir vanskelig når politiske prosesser på nasjonalt plan leder til krav om «tiltak». Det betyr sjelden mindre statlig styring av kommunene.

2. Partiene har monopol på politikken, men lokale skillelinjer er uklare. Demokratiet kjennetegnes blant annet av konkurranse mellom politiske alternativer. Partier går til valg på noenlunde helhetlige og alternative programmer. Men i kommunepolitikken, og kanskje særlig i fylkespolitikken, følger ikke stridstemaene tydelige partipolitiske skillelinjer. Velgere som opplever at det konstrueres kunstige skillelinjer eller at reelle motsetninger tilsløres, motiveres ikke til å delta. Deltakelsen fremmes når folk ser tydelig at valg mellom partier også betyr valg av hva kommunen skal gjøre - at det virkelig dreier seg om å fastlegge kurs for lokalsamfunnet eller kommunale prioriteringer. Dette er en utfordring for lokale partilag og for nasjonale politikere som definerer rammer og fastsetter oppgaver.

3. Behov for flere oppgaver og oversiktlig forvaltning. Lokaldemokratiet handler om å veie konkurrerende hensyn og oppgaver mot hverandre. Flere oppgaver skaper flere lokale dilemmaer, flere handlingsmuligheter, et bredere register av virkemidler - kort sagt mer interessante lokalpolitiske roller.

Årets fylkestingsvalg handler i praksis om å velge politikere til en spesialkommune for noen få tjenesteytende oppgaver, først og fremst videregående opplæring. For velgere flest er det nok vanskelig å få øye på de klargjørende partipolitiske skillene i fylkespolitikken. Det er faktisk bare velgerne i Oslo som får gi lokalpolitikerne mandat til å prioritere innenfor hele spekteret av kommunale og fylkeskommunale oppgaver. De skal for eksempel balansere mellom videregående opplæring, barnehager, eldreomsorg og kollektivtransport.

Det ville styrke lokaldemokratiet om flere innbyggere fikk en tilsvarende mulighet. I den forstand er to forvaltningsnivåer mer demokratisk enn tre. Nærhetsprinsippettilsier at kommunene bør fylle en slik rolle, men det forutsetter en større nasjonal vilje til å vurdere både kommuneinndeling og oppgavefordeling.

4. Behov for kompetent oppgaveløsning. Kommuner og fylkeskommuner løser kompetansekrevende oppgaver. Et godt lokaldemokrati forutsetter at de folkevalgte også disponerer et kompetent apparat. Mange kommuner sliter med å rekruttere kompetent arbeidskraft og mangler nødvendig utviklingskompetanse. Det er et lokalpolitisk ansvar å organisere lokal oppgaveløsning for å sikre kvalitet og evne til å omstille innenfor administrasjon og tjenesteyting.

5. Lokal tilhørighet og identitet. Kommune betyr fellesskap. Men utgjør dagens kommuner naturlige fellesskap? Mange steder er svaret nei, fordi kommunegrensene er kunstige.

Og i våre moderne liv veksler vi daglig mellom mange ulike fellesskap som gir identitet og tilhørighet. Bostedskommunen som territoriell innramming av lokalt fellesskap, blir mindre treffende i en tid der mobiliteten er høy og avstandene krymper. Det er viktigere å ha reell innflytelse over forhold som vi berøres av enn å ha rett til å stemme i saker vi er likegyldige til.

Noen blir vel så engasjert i beslutninger som treffes av kommuner der de ikke har stemmerett, for eksempel i de mange flerkommunale byområdene. Det kan være kommunen der arbeidsplassen ligger eller senterkommunen som tilbyr kultur- og opplevelser for et bredere omland.

Hyttekommuner opplever at sesongbeboerne vil høres. Ikke minst berøres mange av de offentlige løsningene som ingen kommune fastlegger alene, men som etableres gjennom summen av mange kommuners ukoordinerte beslutninger. Da blir det vanskelig for velgerne å trekke politikerne til ansvar for en feilslått politikk.

Et rikspolitisk road-show er antakelig stimulerende for den lokalpolitiske interessen. Uten at flere rammebetingelser endres, slik at vilkårene for lokal politikkblir mer reelle, vil showet slå tilbake både på artistenes legitimitet og lokaldemokratiets anseelse.