Et inkluderende demokrati

Det forventes at de er aktive i den politiske debatten, er medlemmer i politiske partier og derved også stiller seg til rådighet for de respektive partiers valglister.

For å oppnå dette, er det investert både ressurser og krefter fra politiske partier, offentlige myndigheter og minoritetsmiljøene. Dette er et møysommelig arbeid, og mange års arbeid er i ferd med å gi resultater. Valgdeltakelsen er fortsatt lav, men øker. Flere lar seg engasjere og tar ansvar. Mange bydelsutvalg, kommunestyrer og fylkesting fikk økt sin andel av politikere med minoritetsbakgrunn ved høstens valg.

I Oslos bydelsutvalg gikk tallet opp fra én til 12 medlemmer. Dette er selvsagt sørgelig lavt når vi vet at det dreier seg om 12 av 225 representanter, men framgangen er likevel fra én til 12. Mange flere er valgt i kommunestyrer landet rundt.

Dette løftet skyldes tre faktorer:

1. Partiene viste langt større tillit til minoritetsrepresentanter ved å nominere langt flere politikere med minoritetsbakgrunn.

2. Disse politikerne jobbet aktivt og mobiliserte for sine respektive partier.

3. Velgerne med minoritetsbakgrunn lot seg mobilisere både for partiene og ikke minst for politikerne med minoritetsbakgrunn.

Drammen bystyre har fått økt antallet representanter med minoritetsbakgrunn fra åtte til elleve, Drammen Ap har økt sine representanter med minoritetsbakgrunn fra fem til åtte, og mange andre steder hoppet fargede politikere opp fra lavere plasseringer til faste plasser i kommunestyrene og bydelsutvalgene.

Dette har imidlertid ikke gått upåaktet hen og utløst bekymringsmeldinger. Jeg har fått mange telefoner fra nyvalgte representanter med minoritetsbakgrunn fra alle partier som opplever at enkelte av deres forbigåtte kolleger med majoritetsbakgrunn ikke er helt komfortable med situasjonen. En del politikere med minoritetsbakgrunn opplever at persontillit de har fått fra velgerne, blir uglesett.

Den mest klare meldingen har imidlertid kommet fra Frps stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde i Aften 20. september. Hans tese er at politikere med minoritetsbakgrunn får kumuleringer kun fra minoritetsmiljøene, og uten at politikernes kompetanse har vært vurdert av velgerne. Begge påstander er feil.

Det er en kjensgjerning at mange politikere med minoritetsbakgrunn får oppslutning fra sine respektive miljøer. Dette er dog ikke hele sannheten. Også velgere fra majoriteten kumulerer fargede politikere.

Det viktigste her er likevel at når politikere med minoritetsbakgrunn får så mange kumuleringer, så betyr det at strategien fungerer. Partiene setter politikere med minoritetsbakgrunn på sine lister ut fra to hensyn:

1. Inkludere minoritetene i den politiske prosessen.

2. Bruke kandidater med minoritetsbakgrunn for å mobilisere i de respektive miljøer.

Når indiskfødte Balwinder Kaur, for eksempel, får 1.071 kumuleringer og suser inn i Oslo bestyre for SV, betyr det at hun har mobilisert velgere i sine nettverk. Disse kan være hennes landsmenn- og kvinner, arbeidskolleger, lærere/elever og nabolaget. Det er ikke sikkert at hun har fått disse kumuleringene utelukkende fordi hun har indisk bakgrunn. Det er fullt mulig at velgere, både med majoritets- og minoritetsbakgrunn, mener at hun har kvaliteter og kvalifikasjoner som gjør henne skikket til å representere Oslo-folk i bystyret.

Velgere med minoritetsbakgrunn er kresne. De stemmer ikke på hvem som helst. De setter etnisiteten til politikerne langt bak i rekken av kvalifikasjoner. Oslo Høyre er et godt eksempel. Aamir Sheikh og Mertefe Bartinlioglu har vært bystyrerepresentanter for Høyre i Oslo i inneværende periode. Førstnevnte er ikke lite kjent heller. Likevel ble ingen av dem gjenvalgt.

Mange andre kandidater medminoritetsbakgrunn på andre lister ble heller ikke valgt eller gjenvalgt. Dette tyder på at ikke hvem som helst kan få minoritetsvelgernes stemmer, selv om Aften dokumenterte gjennom en undersøkelse at sju av ti velgere med minoritetsbakgrunn stemmer på et parti på grunn av politikere med minoritetsbakgrunn. Partiene bør aktivt bruke Aftens funn for å øke tilslutningen i minoritetsmiljøene.

Det er mange og sammensatte årsaker til at politikere med minoritetsbakgrunn får støtte fra minoritetsmiljøene. Avstanden mellom politikerne og velgerne er liten. Politikere blir synlige på godt og vondt. De er tilgjengelige, bruker mye tid i foreninger, templer og moskeer og er til stede på sosiale tilstelninger. Ingen kan måle seg med for eksempel en politiker med muslimsk bakgrunn som er til stede i moskeen hver fredag gjennom året og holder kontakt med utallige Oslo-velgere der.

Det er en svært forståelig og menneskelig reaksjon at mange blir skuffet når deres politikerkolleger får personstemmer og blir valgt inn fremfor dem selv. Men det er ikke nytt. Det er en mening med at muligheten ligger der. I tur og orden har arbeiderklassen, borgerskapet, kvinner, funksjonshemmede, seksuelle minoriteter og en-saksfolk brukt denne ordningen. Denne gangen er det etniske minoriteter som bruker den.

Politiske miljøer må ta disse politikerne, de som har kumulert dem inn og signalene i disse valgene på alvor. Velgerne har sagt sitt. Da vil det være feil å trekke disse politikernes legitimitet i tvil.

Skrevet av: Akhtar Chaudhry