Erfaringer etter uttalelser for skjult mikrofon

Heldigvis har vi i årets valgkamp vært spart for en hetslignede innvandringsdebatt. Integrerings- og innvandringspolitikk ble diskutert, men ikke slik vi har opplevd i tidligere valgkamper. Men så skjedde det noe ved boden til et politisk parti i Oslo. På skjult mikrofon ved Høyres bod i Karl Johans gate kom en representant med uttalelser som ble erklært rasistiske. Dermed lå alt til rette for en innvandringsdebatt som kunne ha vært uheldig for byen vår.

Jeg kjenner ikke Høyre-representanten personlig og må nok innrømme at interessen for å bli kjent er betydelig redusert etter å ha hørt uttalelsene på radio. Jeg har heller ikke forutsetning for å si om dette er rasisme eller ikke. Men jeg er glad for at vi slapp den uheldige debatten som kunne ha blitt resultatet av disse uttalelsene.

Det er likevel to ting det er umulig for meg å la være å tenke på, etter å ha hørt uttalelsene. For det første: Hva ville ha skjedd hvis slike negative uttalelser hadde kommet fra en innvandrerkandidat om det norske samfunn eller om nordmenn? Det andre er måten mine etnisk norske bystyrekolleger i Høyre har reagert på.

Man har klart å roe ned alt oppstyret rundt dette ved å si at dette ikke er forenlig med Høyres politikk. Det har jeg ikke problemer med å forstå og respektere fullt ut, og jeg er ikke i den minste tvil om at dette er Høyres oppriktige standpunkt. Men er spørsmålet så enkelt? Bør vi nøye oss med det? Hva betyr det, når denne representanten nå er valgt inn i bystyret?

Min hensikt er ikke å si at vi burde ha krevd mer av Høyre i denne saken eller fra andre i bystyret som står for et konsekvent antirasistisk standpunkt. Spørsmålet er bare: Hvorfor er vi mer avslappet nå enn når politikere med innvandrerbakgrunn kommer med synspunkter som ikke er forenlige med flertalls syn i samfunnet?

Jeg kan nevne opptil flere eksempler der man ikke bare krever fordømmelse, men er villig til å bruke straffemetoder som stopp av offentlig støtte til en hel organisasjon på grunn av en uttalelse fra et enkelt medlem.

Det aller verste er når politikere med innvandrerbakgrunn blir avkrevd svar nettopp fordi vi har denne bakgrunnen. Det gjøres i saker som vi overhodet ikke har befatning med - bare fordi vi er politikere med innvandrerbakgrunn.

Jeg husker godt at vi innvandrere som ble valgt inn i bystyret i 1995 ble avkrevd skriftlig fordømmelse av Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie i kjølvannet av boken «Sataniske vers». Det er ikke helt uten grunn at det vekker noen minner, når man ser hvordan Høyre-representantens uttalelser i valgkampen blir lagt til side, uten at noen sier klart fra hva de mener. Jeg registrerte at Oslos nyvalgte ordfører sa at han ikke ville ha noen mening om disse uttalelsene, som første reaksjon da han ble bedt om å kommentere dette.

Jeg ønsker ikke noen politikers hode på et fat for ikke å ha dømt uttalelsene nord og ned. Men jeg håper at de nå oppdager at de plutselig er satt i en situasjon lik den vi innvandrere blir ofte plassert i, når uheldig uttalelser kommer fra innvandrere i Norge.

Jeg håper at mine norske kolleger kan nå lære at jeg som innvandrerpolitiker er like hjelpeløs som dem i forhold til slike uttalelser. Hvis vi kan forstå innvandrerpolitikernes situasjon, som følge av den erfaring mange norsk etnisk politikere i Oslo har gjort gjennom denne saken, kan noe positivt ha kommet ut av den. Mitt ønske er ikke å frifinne oss fra noen form for ansvar, men jeg håper at vi normaliserer også innvandrerpolitikernes ansvar i rollene som folkevalgte rundt om i landet.

Alle folkevalgte har et ansvar, og vi skal alltid være tydelige og synlige i våre holdninger. Vi skal ikke tre tilbake når vanskelig spørsmål dukker opp. Men denne tydeligheten og ansvaret bør gå begge veier. Det er på tide at det blir slutt på all stigmatisering av grupper i samfunnet-også av innvandrerpolitikere. Enten vi lykkes eller feiler, må det ikke bare legges vekt på vår bakgrunn, men også på vår vilje og evne.

Skrevet av: Khalid Mahmood