Er kommunereformen i ferd med å gå i stå?

Toppfolk fra den blåblå regjeringen og støttepartiet Venstre hevder at kommunereformen er i ferd med å gå i stå på grunn av at Arbeiderpartiet har skiftet standpunkt når det gjelder bruk av tvang mot motvillige kommuner. Dette er kanskje ikke oppsiktsvekkende, men det viser hvor lite sentrale politiske ledere forstår av politiske prosesser lokalt og regionalt.

En omfattende reform som kommunereformen, må være skikkelig fundert både faglig og politisk, og ikke minst forstått av folk flest. Schei-komiteen brukte ca. 15 år på sitt arbeid etter krigen med kommunereform, og da fikk de i sluttfasen ekstra kraft av at det skulle bli ungdomsskole med niårig skoleplikt i hele landet.

Kommunikasjonene er blitt vesentlig bedre siden Schei-reformen på begynnelsen av 1960-tallet. Pendlingen har økt vesentlig over kommunegrensene, og det danner seg stadig flere og større pendlingsregioner rundt større og mindre sentre rundt i landet på tvers av kommunegrenser.

I tillegg kommer det at kommunene har fått og skal få stadig større og mer krevende oppgaver, som setter økte krav til faglig kompetanse. Det er nok å nevne samhandlingsreformen, som medfører et vesentlig større krav til kapasitet og kompetanse i kommunal helsepleie, både når det gjelder somatikk og psykiatri.

Nye, viktige oppgaver når det gjelder barnevern og tannhelse er på gang. Men jeg er i tvil om at disse oppgavene oppfattes av folk flest så omfattende at de i seg selv nødvendiggjør kommunesammenslutninger, tilsvarende det som ungdomsskolereformen utgjorde på 1960-tallet.

Her kommer jeg til mitt hovedpoeng: Det er trolig rasjonelt, og da kanskje særlig ut fra faglige grunner, med større kommuner. At flertallet av rådmennene mener det, er et meget godt vitnesbyrd om det.

I deler av landet var det i starten av samme grunner en betydelig oppslutning også blant lokalpolitikerne. Men budskapet om fordelene ved kommunesammenslåing har ikke nådd fram til folk flest på en overbevisende måte. Argumentasjonen blir for smal og «rasjonell» i forhold til de følelser folk har til sin egen kommune og den identiteten den representerer.

Det er også en frykt i omlandskommunene til større sentrale kommuner for at det skal skje en sentralisering dit, og at de selv skal bli enda mer ytterkant og miste viktig lokal service.

Jeg mener at en nå bør gjøre som Arbeiderpartiet foreslår, utsette frister, og ta seg bedre tid i prosessene. Tvang vekker motstand, ikke minst i et stridbart folk som det norske. De omfattende utredningene som er gjort, er ikke bortkastet, men vil legge grunnlaget for en viktig modning av sammenslutningssaken.

Jeg tror det er viktig å bli flinkere å få fram hva en oppnår ved kommunesammenslutninger. Her bør blant annet en ny runde av felles kommuneplaner i de aktuelle områdene vise hvordan en felles framtid vil bli, og rett brukt, få vekk mye av sentraliseringsspøkelset.