Eldreomsorg og livskvalitet

Allikevel gir aldring en sårbarhet. Det å bli eldre betyr også tap av status knyttet til arbeid, dårligere sosialt nettverk eller at de man er glad i dør. Selve tapet gjør at den eldre sitter igjen med færre ressurser og at de blir sårbare. For å klare seg videre må de bearbeide tapet og tilpasse seg en ny situasjon.

Aldring innebærer også at helse og førlighet gradvis blir svekket.  Dårligere helse og svekket førlighet fører ofte med seg sosial isolasjon og passivitet. Faktorer som sykdom, uførhet, ensomhet og passivitet forsterker hverandre gjensidig.

En større undersøkelse viser at over 40% av sykehjemsbeboere har depressive symptomer. Depresjon har særlig høy forekomst blant demente. Årsakene til depresjon ligger noen ganger i fysisk sykdom og i selve aldersforandringene, men årsaken kan like gjerne ligge i tap av nære og kjære, tap av helse, tap av nettverk og status og tap av selvfølelse. Depresjon forbindes ofte med å være lei seg, men er en lidelse som ytrer seg på ulikt vis. Den gamle kan vise tegn på uro og engstelse eller forvirring, ha kroppslige plager eller ha nedsatt funksjon uten andre symptomer. Følelse av avmakt og håpløshet, passivitet og sosial isolasjon vil forsterke depresjonen. Det oppstår lett en ond sirkel, og det sier seg selv at livsglede, mot og håp svinner under slike forhold.

Gjennom å fremme livskvalitet og forebygge sykdom og funksjonstap er det mulig å opprettholde vitalitet og glede. Tiltak må gjøres langs en lang skala fra enkle tjenester som trygghetsalarm og dagsenter til langtidsopphold på sykehjem. Noen er godt hjulpet av enkle tjenester mens andre har store hjelpebehov og trenger fast sykehjemsopphold. 

Hva kan man så gjøre for å fremme livskvalitet?

Uansett hvor helsepersonell møter den gamle, må omsorgen være individuell. Hva ønsker egentlig den gamle? Hva har vært vesentlige opplevelser, verdier og aktiviteter tidligere i livet? Dette danner utgangspunkt for å kunne gi en tilpasset omsorg og må ligge til grunn for alle tiltak. Den gamle trenger å møtes med anerkjennelse, respekt og tillit for å styrke opplevelsen av integritet.

Sosialt fellesskap og stimulering er viktig for å gi en opplevelse av at ”jeg er jeg og ikke bare en kropp som mottar hjelp”. Når språket svikter kan sang og musikk brukes for å nå inn og styrke selvbildet eller hente fram minnet om gode opplevelser tidligere i livet. Kulturelle aktiviteter i vid forstand gir glede og styrke. Når den gamle deltar i aktiviteter eller kan bety noe for andre, styrkes opplevelse av egenverd og mening.

Åtte av ti sykehjemsbeboere har demens i varierende grad. Mye kan gjøres for å ivareta trygghet og styrke vitalitet blant demente. Sykdomsutviklingen kan forsinkes og noen ganger kan tapt funksjon gjenvinnes. Demente trenger tilrettelagte tilbud, allikevel bor bare 20% av de demente på tilrettelagte avdelinger. 

Alderdom er en fase i livet hvor det er naturlig å se bakover for å finne mening og sammenheng i livet som er levd. Gjennom samtaler kan den gamle bli minnet om det gode en har opplevd, det en var på sitt beste eller det en har betydd for andre. Eller den gamle kan trenge hjelp til å akseptere og forsone seg med vanskelige livsopplevelser. Uførhet og lidelse uten håp om å bli frisk igjen kan lett gi en følelse av meningsløshet. Når håpløsheten og avmakten melder seg, kan den gamle få hjelp til å bearbeide vanskelig følelser og få hjelp tilå etablere en ny mening i tilværelsen.

Velvære er også en forutsetning for å ha det bra og oppleve at livet er godt. Ung og frisk tar vi det for gitt - et varmt bad, velstelt i klær og i sengetøy og vakre omgivelser. Fravær av vonde lukter og skarpe lyder. Passe varmt og passe lyst. Helsepersonell kan i dag gjøre mye for å lindre plagsomme symptomer med medikamenter og på annen måte. Den medikamentelle behandlingen må følges opp med jevnlig observasjon og justering. Feilmedisinering eller overdosering kan føre til nedsatt funksjon og mer lidelse.

Eldreomsorg har over lang tid vært under press for å bli mer effektiv. Det iverksettes gode tiltak for bedre organisering og bedre ledelse, og moderne teknologi tas i bruk. Dette er en kontinuerlig prosess for å bli bedre og å bruke fellesskapets ressurser på best mulig måte. Allikevel settes det ofte likhetstegn mellom effektivisering og nedskjæring.  Den aller største andelen av kostnaden ved å drive sykehjem og hjemmesykepleie er personalkostnader, og det sier seg selv at nedskjæring innebærer færre personer til å delta i omsorg og behandling.

For å lykkes med å fremme livskvalitet og forebygge sykdom trengs det kontinuitet i bemanning og kompetanse. Vi kan ikke styrke integritet og selvbilde på hverdagene for så å krenke det i helgene. Vi kan ikke bare ha samtaler hver onsdag. Samtalene må finne sted når anledningen er der og situasjonen tilsier det. Arbeidspresset i hjemmetjeneste og på sykehjem, særlig på kvelder, i helger og i ferier er stort. Konsekvensen blir ofte at bare de materielle behovene blir ivaretatt; mat, stell og medisiner. Vektleggingen av effektivitet gjør dessverre i perioder de eldre til objekter som skal håndteres.

Syke eldre er ofte prisgitt den hjelpen de får, ute av stand til å rope høyt eller gjøre krav på juridiske rettigheter. Vi må våge å snakke åpent om uverdighet og udekkede behov hos denne pasientgruppen, og folkevalgte i kommunene må i større grad enn i dag delta i veivalg og diskusjon knyttet til prioriteringer og verdier.