Ekstremt og kostbart

Folk langs Mjøsa slipper heldigere fra det denne gangen, selv om Vikingskipet er blitt fylt med vann innenfra for at det ikke skal flyte opp og seile av sted når flomvannet kommer utenfra. Akkurat som i 1995. Dagene som kommer vil bringe oss litt nærmere svaret på hva ekstremværet koster samfunnet denne gangen. Det eneste som er sikkert nå er at det blir dyrt, og at mange lurer på hvordan skadevirkningene kan minimeres når det ikke slutter å regne.

Flommen har vært en attraksjon for oss som bor i området. Vi har nærmest valfartet for å se hvor diger Mjøsa er. Vi har tatt av oss på beina og vasset der vi ellers kjører bil, vi har kikket på flomsteinen ved Skibladner-brygga og tenkt at det heldigvis er et lite stykke igjen til 1995-nivå, da HV-soldater og frivillige lempet sandsekker som vern mot vannmassene i Strandgata, mens helikoptrene gikk i skytteltrafikk lavt over hustakene for å bringe nok sandsekker raskt nok til de provisoriske flomvollene.

Forsikringsbransjen frykter at flommen vil bli den dyreste naturkatastrofen i Norge på 16 år. Det er allerede klart at flommen alene vil føre til høyere naturskadeerstatninger enn for hele fjoråret. Da ble det utbetalt 180 millioner kroner i erstatninger som følge av naturkreftene.  I 1995 utbetalte forsikringsselskapene 980 millioner i erstatninger. De menneskelige omkostningene ved å få hus og hjem rasert, måles ikke i penger.

Kommunikasjonsdirektør Leif Osland i Finansnæringens fellesorganisasjon sier til VG at han er sikker på at flommen i år vil koste minst 200 millioner kroner, men frykter regningen kommer på en halv milliard kroner.

Alle kommuner har nå en beredskapsplan. Fra 1. januar i år trådte ny lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret i kraft, men fortsatt er det slik at flere enn halvparten av kommunene ikke har beredskapsplaner for naturutløste hendelser. Loven pålegger kommunene å gjennomføre en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS) hvert fjerde år. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap DSB, påviste i 2010 at 21 prosent av kommunene ikke hadde gjennomført en slik analyse, mens 40 prosent ikke hadde gjennomført ROS de siste fire årene. ROS skal resultere i en beredskapsplan, og det skal øves på den. Det kan bli et krav at øvelsen skjer en gang i året. I noen kommuner er det gitt uttrykk for at de ikke har behov for slike planer, fordi risikoen for naturkatastrofer er liten. Men de fleste kommuner har skogsområder. Hvem kan være sikker på at de aldri vil ta fyr? Vassdrag kan flomme over når regnet blir ekstra kraftig og langvarig. Jorda kan bli mettet av regn, og overvann kan skade drikkevann. Hvem kan si sikkert at det aldri vil skje? Dersom klimaendringer fører til hyppigere skade på bebyggelse, vil forsikringsbransjen og kanskje også kundene deres, ikke lenger akseptere at de må betale for naturutløste skader på bebyggelse på steder der det ikke er urimelig å anta at en flom kan ramme, eller hus kan gå opp i røyk på grunn av tørke. Sør i Hedmark må 16.000 mennesker nå koke drikkevannet, på grunn av E. coli-bakterier fra flommen.

Ikke siden 1995, da flommen rammet det samme området, har en naturkatastrofe kostet mer i Norge. Kommunene har ansvar for hvor de tillater at det bygges for næring og boligformål. Hvorfor har noen fått lov til å bygge i et område som man må ha visst at var rasfarlig, og at elver og vassdrag kan komme til å flomme over? Spørsmålet ble stilt i 1995.Det blir gjentatt nå. Noen steder har det bodd folk i all tid, uten at noe har hendt. Det var før klimaendringene. En del skadevirkninger kan man planlegge seg bort ifra. Halvparten av kommunene har allerede i dag klimatilpasset arealplanlegging. Det kan bli aktuelt å pålegge kommunene å tenke klimatilpasning gjennom plan- og bygningsloven. Ekstremvær bør ikke komme som en overraskelse lenger. Det regner fortsatt på Østlandet.