Ekstremsport for politikere

Dette ser ut til å være problemstillingen som gjelder, når de mest vervrike av politikerne sier ja eller nei til eksponering i aksjeselskaper og næringsstiftelser.

En undersøkelse som Stavanger Aftenblad har utført, gjør dette prinsipielle spørsmålet svært tydelig. Mandag 27. november skriver avisen:

«20 ordførere i Sør-Rogaland innehar totalt 156 styreverv. Leif Johan Sevland (ordfører i Stavanger) får inn over 1 million kroner i styrehonorar i løpet av en treårsperiode, og flere Rogaland-ordførere må på gangen når beslutninger fattes, fordi de er inhabile.»

Kan man være ordfører samtidig som man har andre verv? Kan man fortsette å være et samfunnsengasjert menneske som tar ansvar i andre organisasjoner, om man er en sentral politiker?

Svaret er ja. Man kan godt fortsette å være samfunnsengasjert og dele sin kompetanse, men med begrensninger og innenfor noen klare rammer.

La oss utvide problemstillingen. Dette dreier seg om alle folkevalgte. La oss forutsette at integriteten til den enkelte politiker er udiskutabel. Hun er verken korrupt eller korrumperbar. Hva er da problemet?

Det er ikke integriteten som er problemet. På tross av at antallet avslørte korrupsjonssaker i offentlig sektor har økt, tar vi det for gitt at minst 99,9 prosent av de folkevalgte opptrer høyverdig og skiller rett fra galt. Likevel vil enhver korrupsjonssak påvirke «lukten» fra det aktuelle politiske rom, på samme måte som en liten grønnsak som burde vært i søppelkassen, påvirker inntrykket når en kjøleskapsdør åpnes.

Problemet ligger vanligvis ikke i jusen. Problemstillingen tilhører et etisk rom og er mer knyttet til habilitet enn til integritet.

Problemet er ikke hva du gjør, men hva folk med rimelighet kan tro at du gjør. Derfor må det være kjent hva du har av verv. Det må også være åpenhet i organisasjonen om aktiviteter og beslutninger. En politiker må ikke framstå i kommunestyret som en spiller med en uklar agenda eller flere hatter.

Det «butter» over alt der det fins regler om taushetsplikt. I organisasjoner som kommunen har et forretningsmessig forhold til, fins slike lojalitetsregler, og det er ingen god løsning å fratre under behandlingen av enkeltsaker. Habilitetsspørsmål «smitter» til partikollegaene under politiske behandling. Det er bare en stram og avklarende linje som virker når det dreier seg om habilitetsspørsmål. I dette feltet gjelder ikke argumentet om nytteverdien av å ha sex før ekteskapet, her er det bare avholdenhet som er avklarende.

Kommunestyremedlemmer bør ikke ha styreverv i kommunale eller interkommunale foretak. De bør heller ikke ta posisjoner i private selskaper som har kommunen som forretningspartner. Generelt bør ikke en folkevalgt ha økonomiske interesser av politiske prosesser den enkelte er med på å påvirke. Det er rolleblandingen som skaper konflikt, og det er nærheten mellom personlig interesse og politisk makt som krever avklaring. Kommunene Asker, Bærum og Oslo har bygget regelverk på bakgrunn av slike erkjennelser.

Vi skal være forsiktige med å dra dette kravet om avklaring og «etisk rensing» så langt at det blir absurd. Man skal ikke «ugleses» av å markere verdier utenfor partipolitikken. Hadde bare det «etiske veikrysset» vært lysregulert, men her er ingen lyskryss, bare varsellamper. Derfor er dette feltet og disse debattene alltid ytterst spennende og derfor bør det finnes prinsipielle retningslinjer i alle kommuner som regulerer politikeres behov for slik «ekstremsport».

Skrevet av: Olav Njaastad