Eierskapet til Innovasjon Norge

Lovforslaget fra regjeringen om å sparke ut fylkeskommunene fra deleierskapet til Innovasjon Norge (IN) ble ikke behandlet ferdig i Stortinget i vårsesjonen. Det kommer derfor først opp til høsten.

Det er bra, for da kan denne beslutningen ses i sammenheng med øvrige endringer i fylkeskommunenes oppgaver. Riktignok kommer det en egen stortingsmelding 2016 om fylkeskommunenes oppgaver, men bildet av disse er blitt noe klarere gjennom behandlingen av meldingen om kommunalreformen nå i juni.

Isolert sett er det gode argumenter både for og imot fylkeskommunalt medeierskap i IN, men dette er en så vidt prinsipiell sak at man ikke kan legge et rent sektorsyn til grunn for en beslutning.

De viktigste argumentene for regjeringens løsning er hva som er enklest og vanligst i denne type offentlige virksomheter, som har sitt virke tett opp til det private næringslivet. Dette gir de enkleste beslutningsprosessene, med staten som eneeier og størst handlingsrom for ulike organisasjonsformer internt.

At staten nå alene har påtatt seg det fulle økonomiske ansvaret for IN, er et mer teoretisk problem, da staten uansett har full økonomisk kontroll ved både sitt eierflertall og gjennom tildelingen av midler.

Det avgjørende argument på den andre siden er at stortingsflertallet ønsker fortsatt et folkevalgt regionalt nivå.

Flertallet ber også regjeringen om at oppgaver og ansvar som skal legges til et regionnivå, i hovedsak er relatert til rollen som regional aktør for samfunnsutvikling. Dette tilsier at dersom det framtidige regionnivået skal ha en viktig rolle i det offentlige arbeidet med næringsutvikling, må det også sikres reell innflytelse som tilsvarer dette ansvaret.

Det vil si at noe som synes rasjonelt fra et sektorsyn, må underordne seg dette forhold, dersom det ikke er sterke grunner for noe annet. Dette betyr at det må dokumenteres at delt eierskap er klart skadelig for oppnåelsen av målene med IN. Og det kan jeg ikke se er påvist på en tydelig måte.

Da fylkeskommunene på slutten av 1990-tallet mistet sin operative rolle på regionalt nivå når det gjaldt SND (forløperen til IN), var det for at bedriftene bare ha «en dør» for sine søknader om støtte. Fylkeskommunene skulle konsentrere seg om den strategiske overordnete rollen, hvor næringsutvikling er en del av den helhetlige regionale planleggingen.

Den som kjenner næringslivet, vet at en slik overordnet rolle virker fjern for bedriftene. Det de fokuserer på, er hvem som tar beslutninger om pengebruken. I det ligger hvem som eier organene som finansierer, og dermed gjennom eierstyring kan gi operative føringer for den løpende drift.

I et land som Norge, med store regionale forskjeller i muligheter og forutsetninger, er det av avgjørende betydning at staten og det regionale nivå «spiller hverandre gode» når det gjelder næringsutvikling. Staten har mye større økonomiske ressursene og bedre muligheter til å se de store linjene enn det regionale nivå.

Det regionale nivået har på sin side lokalkunnskap og bred forankring i sin region, og dermed større evne til mobilising av regionale ressurser og til å se kombinasjoner av muligheter på tvers sektorer og bransjer.

Ved å holde det regionale nivå utenfor eierskapet til Innovasjon Norge, kan det igjen bli ny konkurranse mellom IN og organer som et nytt regionalt nivå eventuelt etablerer for å nå sine næringspolitiske mål. Dette er en konkurranse som vi hadde en del av tidligere, men som langt på vei er ryddet bort gjennom det delte eierskapet.

I tillegg kommer at slike felles styrer gjør at man utvikler dypere kunnskap og forståelse mellom nøkkelpersoner regionalt, og dermed bygger fellesskap om mål og midler.

Antall styrer er et spørsmål om hva er hensiktsmessig i forhold til de momenter som er nevnt ovenfor. Man må avveie hva man vinner av «effektivitet» med færre styrer mot tap av den synergien man kan få til med den større nærhet til den enkelte fylkeskommune (eller nye regionale enhet).

Det må også være en forutsetning i premissene for den nye loven at dersom det skal skje en radikal reduksjon i antall styrer, skal det etableres et forpliktende partnerforum med de enkelte fylkeskommuner, brukergrupper og IN.

SIVA og Forskningsrådet bør også være med for at alle de viktigste nasjonale virkemiddelaktørene blir med. Poenget er å legge til rette for at samhandlingen regionalt ikke svekkes, men forsterkes og videreutvikles i større bredde.

Det finnes sikkert andre måter å sikre innflytelsen til det regionale folkevalgte nivå over de viktigste statlige utviklingsmidlene, men slike alternativer er foreløpig ikke utredet. Erfaringsmessig oppstår det også lett nye motsetninger og kryssende hensyn ved radikalt nye løsninger.

Det er derfor i denne omgangen klokt å holde mest mulig fast ved en den nåværende modellen, mens man høster erfaringer med de nye partnerforumene og derigjennom legger grunnlaget for eventuelt andre og mer generelle modeller.