Effektiv styreform og utfordring for demokratiet

Min erfaringsbakgrunn for å mene noe om den kommunale parlamentarismen, er nesten sammenhengende tjeneste på alle sider av bordet i Oslo kommune i nær 25 år.

Jeg var kommunalråd i Oslo i seks år fra 1986 til og med 1991 for områdene helse og sosialomsorg. Dette var styringssystemets første seks år i Oslo kommune og i landet. Deretter var jeg byråd fra 1992 til 1997 for områdene helse og eldre, barn og utdanning og for finans og plan. I mitt politiske virke har jeg representert Arbeiderpartiet.

Jeg har etter dette vært direktør i Oslo kommunes kunstsamlinger, Oslo bys 1000-årsjubileum, kultur- og idrettsetaten, kulturetaten og kommunaldirektør i byrådsavdeling for utdanning, samt byrådsavdeling for kultur og næring. Det er tvilsomt om noen andre har tilsvarende bred erfaring over så mange år.

Som bystyremedlem etter valget i 1983, erfarte jeg også å være medlem av formannskapet, det vil si det mer vanlige kommunale styringssystemet. Jeg vil starte med å si at det var en blandet erfaring. Oslo er ingen vanlig, mindre kommune. Oslo har et innbyggertall som ingen andre byer i Norge kan sammenlikne seg med, og den vokser stadig i rekordfart. Oslo er dessuten både fylke og kommune med dertil hørende oppgaver.

Allikevel er Oslo bare så vidt stor nok til å kunne forsvare å holde seg med byrådsordningen. Tidligere byrådsleder Michael Tetzschner (H) har tidligere hevdet at ordningen fører til en opphopning av heltidspolitikere både på byrådssiden og hos opposisjonen, noe som skaper et todelt sjikt av politikere. Det betyr at de som står igjen som fritidspolitikere, stiller med alvorlig handikap, noe som svekker demokratiet.

Dette kan jeg slutte meg helhjertet til, og det er i seg selv et argument for å vurdere det kommunale parlamentariske systemet på nytt.

I Oslo har det i tillegg utviklet seg ny praksis som forsterker dette bildet. I motsetning til bystyremedlemmer og byråder, har det som heter byrådssekretærer ingen demokratisk forankring. De var forutsatt å være personlige politiske rådgivere for byråden og hadde ingen plass i linjen eller i noen formelle organer. Nå kan man tydelig se at de er gitt større fullmakter og en langt mer framtredende rolle, ved at de både til tider møter i byrådet når byråden har fravær, og at de gis en ulovfestet plass i linjen.

Dette varierer selvsagt fra byråd til byråd, men tendensen er helt klar. Byrådssekretærenes rolle i styringssystemet i Oslo er aldri behandlet i verken departement, storting eller bystyre.

I tillegg møter gruppelederne for byrådspartiene i byrådet, når sakene diskuteres, noen som gir noen bystyremedlemmer en helt annen innsikt og informasjon enn de andre. Det var utenkelig i det byrådet jeg var medlem av.

Det har tidligere vært mye og godt samarbeid på tvers av partigrenser, etater/foretak og avdelinger i Rådhuset. Særlig synes samarbeidet over partigrensene å være kraftig svekket de senere årene. Selv om jeg ikke har vært politiker i denne tiden, har det vært trist å observere at det parlamentariske styringssystemet ikke har utviklet seg slik det burde i en by, der vel forankrete, praktiske løsninger er helt nødvendig.

Jeg har selv vært en sterk tilhenger av byrådsordningen og var med på innføre den fra 1986. Den gangen var det helt nødvendig, fordi ingen hadde et helhetlig grep om prioriteringer og byens totale økonomi. Oslos første byrådsledere, særlig Michael Tetzschner og Rune Gerhardsen, hadde litt av en ryddejobb for å få byen på fote. Senere satt jeg i byrådet som foreslo å gi den enkelte byråd instruksjonsmyndighet.

Imidlertid er Oslo, som de fleste hovedsteder, en «mishandlet» by ressursmessig, og trenger mer enn noe sted enighet og bærekraftige løsninger. Jeg ser ikke umiddelbart gode alternativer til det parlamentariske styringssystemet, men ordningen er moden for en grundig gjennomgang og revisjon.

En rekke av de initielle forutsetninger gjelder ikke lenger. Desentralisering av oppgaver til bydelene var byparlamentarismens andre side, men bydelene er svekket. Etter snart 20 år med sammenhengende borgerlig flertall, har mange politikere mistet den ydmykheten som det å være stadig utfordret krever. Byrådet i Oslo «eier» i stor grad hele tjenestemannsapparatet i Oslo, slik at dets integritet og faglighet svekkes.

Ordet fryktkultur ble flittig brukt blant ansatte og ledere i Oslo, lenge før en embetsmann i Kulturdepartementet skrev en artikkel om fenomenet i Aftenposten.

Det jeg har observert fra mitt ståsted de siste årene, er at de virkelig folkevalgte, nemlig bystyret, har mistet mye av sin betydning. De har ikke nødvendig tilgang til fagfolk og informasjon. Deres kreativitet og arbeidskraft blir ikke utnyttet til byen beste. Man våger ikke stole på den gode vilje og de gode hensikter.

Det finnes i altfor liten grad bredt forankrete løsninger som man har funnet fram til sammen. Små partier og enkeltpersoner som ikke er folkevalgte, har stor makt og mye informasjon. De folkevalgte fra den ansvarlige opposisjon har for lite av begge deler. Medier, småknuffing og etterpåklokskap blir en for stor del av dagsordenen. Perspektivet er sjelden lengre enn til neste valg.

Pussig nok fanger de evalueringer som er gjort av styringssystemet ikke opp mye av dette. Det har nok vært en alminnelig oppfatning at systemet skal forsvares, og et håp i opposisjonen om at det blir bedre ved neste valg og skifte. Det siste har noe for seg. Vi kjenner alle at det er sunt med skiftende makthavere i et demokrati, og vi kjenner til eksempler på at makt kan føre til arroganse om den besittes i for lenge og i for stort omfang.

Motstanderne av dette styringssystemet har advart mot en slik utvikling. Blant dem var Oslos populære og samarbeidsorienterte ordfører Albert Nordengen. Jeg liker egentlig dårlig at han fikk rett i mye. Eller som en klok mann sa det: «Er flertall de beste eller bare de fleste?»