Dristig etikk-strategi

To saker fra forrige ukes utgave av Kommunal Rapport gir et tydelig signal om regjeringens strategi for bekjempelse av korrupsjon i kommunesektoren. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) varsler at hun ikke vil legge ned noe forbud mot at ordførere kan sitte som styremedlemmer i kommunale selskaper. Forslaget ble lansert i kjølvannet av vannverksskandalen på Romerike. Mange mener at nettopp de tette båndene mellom vannverkssjefen og den politiske ledelsen i eierkommunene bidro til at tappingen av selskapet ikke ble oppdaget tidligere. Det er derfor ikke tilfeldig at det er kommunene på Nedre Romerike som tydeligst har gitt sin støtte til en lovendring. De har følt på kroppen hvilke farer som ligger i dagens regelverk. Kleppa trosser i tillegg klare anbefalinger fra både kommunerevisorene og flere eksperter på bekjempelse av korrupsjon i offentlig virksomhet. Statsråden har i stedet valgt å høre på advarslene fra kommunesektoren som instinktivt protesterer mot alt som smaker av statlig innblanding.

Samtidig stenger kommunalministeren døren for tanken om et nasjonalt kompetansesenter for etikk i kommunesektoren. Konklusjonen bygger på et klart råd fra en ekstern arbeidsgruppe som har vurdert forslaget på oppdrag fra departementet. Arbeidsgruppen fastslår at et slikt senter ikke vil føre til noen styrking av den etiske standarden i kommunene. Tvert imot mener medlemmene at et slikt senter fører til mindre bevissthet i kommunene rundt etiske problemstillinger. Kleppa gjør det klart at hun ikke ser noen grunn til å overprøve anbefalingene. Dermed er planene om et etikksenter lagt døde.

Konklusjonene fra Kleppa er ikke overraskende. Senterpartiet har alltid vært en kompromissløs forsvarer av det lokale selvstyret, og for tanken om at vettet er likt fordelt i hele landet. Det er derfor en logisk konsekvens av partiets ideologiske grunnsyn når kommunalministeren velger å lytte til kommunene i denne saken.

Det er ingen tvil om at både KS og kommunene selv påtar seg et betydelig ansvar når de så klart avviser behovet for lovendringer eller annen ekstern drahjelp i kampen mot misligheter og korrupsjon. Dersom målet er en mest mulig effektiv kamp mot korrupsjon, kan det vise seg å være dristig av kommunalministeren å overlate så mye til den kommunale selvjustisen. Mange kommuner jobber riktignok bra på dette området. De etiske retningslinjene blir oppdatert, og det drives omfattende opplæring og bevisstgjøring av både lokalpolitikere og ansatte mange steder. Bildet er likevel ikke like vakkert overalt. Fortsatt mangler det mye kunnskap om hvordan kommunen kan avdekke og forebygge korrupsjon. Verre er likevel mangelen på vilje hos mange kommunale ledere til å se kritisk på sin egen organisasjon og sine egne holdninger. Innsyn og kontroll er helt avgjørende for å bekjempe alle former for korrupsjon. Så langt er det vanskelig å se at kommunesektoren har vært noen pådriver for større åpenhet. Tvert imot finnes det fortsatt mange eksempler på det motsatte. Kommunenes innbitte motstand mot en skikkelig beskyttelse av dem som varsler om kritikkverdige forhold, gir også grunn til alvorlig bekymring.

Kommunene har nå fått det ansvaret de har bedt om. Neste gang det dukker opp en kommunal korrupsjonssak har de ingen andre å skylde på.

Skrevet av: Erlend Skevik