Digitalt skille mellom kommuner - et demokratisk problem!

Er det greit at vi ikke kan forvente å få de samme digitale tjenestene uavhengig av hvor vi bor?

Ser man på tjenester som berører innsyn og mulighet til å påvirke de politiske prosessene, er det store forskjeller mellom kommuner som involverer innbyggerne og lar de påvirke gjennom innsyn, digitale tjenester eller sosiale medier. Skulle det digitale skillet fortsette å øke vil det utgjøre et lokaldemokratisk problem.

Det faktum at bare 56 av 430 kommuner kommuniserer med sine innbyggere via Facebook, er et godt bevis på at kommunene i liten grad klarer å tilpasse seg nye kanaler. Når man tar med i betraktningen at over 2,4 millioner nordmenn i dag bruker Facebook betyr dette at kommunene ikke møter innbyggerne der de er. Vi skal også huske på at tjenester som for eksempel Facebook ikke krever noen form for investering i teknologi fra kommunens side, og man er i den meget gunstige situasjonen at målgruppen allerede bruker denne kanalen. Elektroniske tjenester og bruk av sosiale medier er bare noen av områdene hvor gapet mellom A- og B-laget i kommunesektoren er stort. Dette gjelder også områder som sikkerhet, integrasjon og gevinstrealisering gjennom bruk av IKT.

Gapet mellom A- og B-kommuner kan i stor grad lukkes ved at man sørger for at de gode ikke bare deler erfaring, men også teknologi og programvare. Deling av programvare og digitale ressurser vil gi enorme gevinster i årene som kommer. Dette betyr i praksis at når en kommune eller etat har utviklet programvare med offentlige midler, så gjenbruker andre offentlige virksomheter denne programvaren. For programvare som allerede er utviklet og satt i produksjon handler det om å dele på kostnaden ved forvaltning, drift og videre utvikling. Dette handler egentlig ikke om fri programvare, men om deling av teknologi som er utviklet med offentlige midler.

Kommuner over hele landet gir nå klare signaler om det er viktig med konkrete tiltak, ikke nok en rapport med målsettinger og strategiske vurderinger. For å sikre like muligheter for utvikling av digitale tjenester i kommunal sektor bør følgende tiltak gjennomføres:

• Konkret deling av løsninger som allerede er utviklet. Oslo, Trondheim, Bergen og Kongsberg kommune er bare noen av kommunene som har investert i løsninger som kan deles.

• En offentlig virksomhet får et forvaltningsansvar for løsninger som skal deles. Difi, FAD, KRD og KS fremstår for meg som sentrale aktører, med KS og Difi som de mest aktuelle i rollen rundt forvaltning. Felles forvaltning og utvikling vil sikre at man kan høste av den kollektive kunnskapen i kommunal sektor også når man skal definere det teknologiske veikartet for de neste årene.

• Et omfattende program for kompetanseheving av rådmenn og andre kommunale ledere innenfor eForvaltning og IKT. KS har de siste årene gjennomført denne typen kompetanseheving blant rådmenn i noen regioner. Jeg mener dette må tilbys alle kommunale ledere med klare mål om hva de må kunne for å bruke IKT som et strategisk verktøy.

• IKT må for alvor settes på den politiske dagsorden. Dette gjelder både for kommunene og for de sentrale politiske miljøene i skjæringspunktet mellom KS, KRD, FAD og Finansdepartementet.

• Store offentlig IKT-prosjekter må alle vurderes nøye som potensielle felleskomponenter. Store kommuner og etater som Nav, NSB, Vegvesenet og Statens Pensjonskasse skal investere for flere milliarder de neste årene. Det er veldig sannsynlig at det finnes komponenter i disse løsningene som kan delesog gi betydelige gevinster. 

Skrevet av: Christer Gundersen, utviklingsleder offentlig sektor i Friprogsenteret