Differensiert avgift viktig for kommunene

Som et regionalpolitisk virkemiddel har arbeidsgiveravgiften har vært lavere i enkelte regioner helt siden 1975. Dette betyr at en del kommuner har svart lavere avgift enn 14,1 prosent.

I juli 2014 ble 31 nye kommuner innlemmet i ordningen. Imidlertid ble fordelen ved denne lavere avgiften trukket ut av rammetilskuddet i budsjettet for 2015 for disse kommunene.

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner svarte i spørretimen 5. november at regionalt differensiert arbeidsgiveravgift ikke er ment for kommunal sektor.

Dette samsvarer ikke godt med det som står på departementets hjemmeside under spørsmål og svar angående dette virkemidlet:

«Den differensierte arbeidsgiveravgiften er det mest omfattende distriktspolitiske virkemidlet i Norge. I 2013 var det beregnet en avgiftslettelse på om lag 13 milliarder kroner for hele ordningen (sone 1a-5). Dette beløpet omfatter også støtte til offentlig forvaltning. Støtte til offentlig forvaltning anses ikke som statsstøtte etter EØS-avtalen, og krever derfor ikke notifisering eller godkjenning.»

Også Rattsø-utvalget (1996) tolket dette som et regionalpolitisk virkemiddel i kommunal sektor. Virkemidlet har 40-årsjubileum neste år, og i alle disse årene har en vesentlig egenskap vært at det har virket på tvers av sektorer. Arbeidsplasser i statlige etater eller foretak svarer full avgift, men disse er ofte plassert i regionale sentre.

I regionalpolitikken har regjeringen som uttalt mål å sikre likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Helt siden innføringen har dette vært et viktig virkemiddel for å stimulere sysselsetting og dermed bosettingen i distriktene.

I denne sammenhengen er en kommunal arbeidsplass like viktig som en privat. Kommunen er ofte er den største arbeidsplassen innen tjenesteytende sektor i distriktene. De som driver med utviklingsarbeid i en kommune vet at det er behov for å kunne tilby et variert arbeidsmarked med ulike typer jobber for å være attraktiv. Når bedriftene skal rekruttere, så er «arbeidsplass nummer to» av avgjørende betydning. Ofte spiller kommunale arbeidsplasser en viktig rolle ved å tilby en variasjon av arbeidsplasser innen tjenesteyting, hvorav en stor andel kompetansearbeidsplasser.

Innføringen av regionalt differensiert arbeidsgiveravgift var tungt teoretisk fundert med utgangspunktet i markedssvikt i arbeidsmarkedet. Blant årsakene som ble vist til, var at tarifflønnssystemet ikke reflekterte knapphetsforholdene på de regionalt avgrensete arbeidsmarkeder. Dette er et virkemiddel som stimulerer til økt sysselsetting gjennom lavere kostnad på bruk av arbeidskraft, og er en del av en norsk virkemiddeltradisjon.

EU og EØS-avtalens statstøtteregelverk åpner i alminnelighet bare for investeringsstøtte til ulike definerte formål som FoU, regionalformål, miljøformål, osv.

Avgiften var opprinnelig differensiert mellom regioner med utgangspunkt i arbeidstakers bostedsadresse, før den etter påtrykk fra ESA ble lagt noe om og følger foretakets adresse.

Helt siden 1999 har det pågått forhandlinger med ESA om å få beholde ordningen i privat sektor og tilpasse denne til statsstøtteregelverket. Det har også vært en rekke tillempninger med blant annet unntak for enkelte sektorer, og at en i enkelte regioner kun får beholde ordningen innenfor det som defineres av EU som bagatellmessig støtte.

Årsaken til den opprinnelige utformingen var målet om bosetting. Et viktig moment var å introdusere et målrettet virkemiddel som stimulerte etterspørsel etter arbeidskraft i spesifikke regioner som bidro til å opprettholde bosettingen.

Differensiert arbeidsgiveravgift anses å ha flere gode egenskaper. Det er treffsikkert i forhold til målet om økt sysselsetting, kostnadseffektivt gjennom enkel administrasjon og har vist en stabilitet og troverdighet som påvirker langsiktige beslutninger.

Blant de mest positive sider ved dette virkemidlet er at det er forutsigbart og enkelt å forholde seg til. Flere runder i ESA har medført innskrenkninger av ordningen for privat sektor.

Nå virker det som en også ønsker å innskrenke effekten i kommunal sektor ved at de kommunene som ble innlemmet i ordningen fra sommeren 2014 kun får beholde ordningen i privat sektor.

Ved stadig å forandre på virkemidlets innretning og omfang svekkes den stabiliteten og troverdigheten som har vært denne ordningenes fremste styrke. Dersom en ikke lykkes i regionalpolitikken, forsterkes sentraliseringen ytterligere. Sentralisering innebærer store kostnader for samfunnet – ikke minst i kommunal sektor. Dette har medvirket til innføring av et (nødvendig) veksttilskudd.