Deponiløsninger for framtiden

Til tross for at noen hevder det motsatte, vil verden alltid trenge mineraler og metaller. Det finnes intet alternativ til bergindustri. Det viktigste vi kan gjøre er å finne de mest bærekraftige og miljøvennlige metodene for utvinne ressursene.

Det er uvisst hvorvidt Naturvernforbundet og deres kumpaner vil nekte resten av verden de samme produktene som vi tar for gitt, framstilt av materialer fra bergindustrien (for eksempel batterier, internett, biler, datamaskiner, vindmøller, hofteproteser), eller om de tror mineraler og metaller blir mer miljøvennlige om de utvinnes et sted vi ikke kan se fra Norge, langt mindre kontrollere.

Debatten om undervannsdeponi i Norge handler særlig om prosjektene i Kvalsund og Engebø. I Kvalsund vil Nussir utvinne kobber, og på Engebø vil Nordic Mining utvinne rutil, som blant annet brukes i titanproduksjon.

Verden skriker etter disse stoffene. I dag importerer Europa nær sagt all rutil som forbrukes, blant annet fra Sierra Leone, som er blant verdens største rutilprodusenter. Behovet for kobber er tilsynelatende uendelig i en verden der flere og flere er på vei ut av fattigdom og trenger de samme produktene som vi har tatt for gitt i generasjoner. Titan, maling og ledninger er kommet for å bli.

Deponering av restmineraler er en forutsetning for å drive mineralutvinning. Lokale forhold avgjør hvilke metoder for deponering som er mest hensiktsmessige. Norge er på grunn av geografiske og topografiske forhold blant få land i verden der undervannsdeponering er mulig og miljømessig forsvarlig.

Sier man nei til deponering, sier man i praksis nei til mineralutvinning. Behovet for mineraler vil likevel være upåvirket, og dagens praksis med å importere mineraler fra land der reguleringene og kontrollen med miljømessige aspekter ved utvinningen er vesentlig svakere enn her.

Tekniske og miljømessige forhold tilsier i mange tilfeller at undervannsdeponi er beste praksis, og derfor å foretrekke framfor landdeponi. Ingen deponier vil bli godkjent dersom miljøpåvirkningen fra dem ikke er i henhold til gjeldende lovverk. Det er også grunnen til at blant andre fiskeriminister Elisabeth Aspaker anbefaler undervannsdeponi i de sakene regjeringen nå har til behandling.

Det er miljøutfordringer knyttet til de forskjellige deponiløsningene. Det er imidlertid ikke riktig, slik deler av miljøbevegelsen hevder, at fjordene blir lagt øde for alltid dersom man tillater undervannsdeponi. Bunnfaunaen i deponiområdet vil påvirkes, men tre til ti år etter at driften opphører, er livet tilbake også i disse områdene. Hvert enkelt prosjekt gjennomgår svært omfattende analyser og utredninger, og ingen får tillatelse til å drive bergindustri i Norge dersom det ikke kan skje innenfor rammene av miljømyndighetenes krav. 

Norge har tre ting som gjør landet vårt særlig egnet for bergindustri: Svært rike geologiske ressurser, politisk stabilitet og svært streng miljølovgivning. Dette gjør Norge til et land som bør legge til rette for mineralutvinning i langt større grad enn i dag. Det har den nye regjeringen tatt hensyn til, og utpekte mineralnæringen til et viktig satsingsområde da de presenterte sin politiske plattform i fjor.

Norsk Bergindustri er opptatt av at debatten knyttet til mineralutvinning i Norge skal være så opplyst og faktabasert som mulig. Vi aksepterer at deler av miljøbevegelsen ikke ønsker mineralutvinning i Norge, men vi vil minne om at samfunnets behov for mineraler til bruk i infrastruktur, teknologi, biler, solceller, vindmøller og praktisk talt alt annet vi omgir oss med ikke vil minke. Ved å strupe den norske mineralnæringen, gjør man seg enda mer avhengig av mineraler importert fra land der miljø og arbeideres rettigheter har langt svakere vern enn i Norge.