Debatt
Den Røde Patriark en ikon innen arbeiderbevegelsen
Hvordan lager man nettverk innen demokratiske organisasjoner? Hvordan konsentrerer man makten i dem? Hvordan blir man uunnværlig?
Den svenske arbeiderforfatter Olle Sahlström gir i den kritiske boken «Den Röde Patriarken» fra 1998 en god fremstilling av hvordan en autoritær nyttetradisjon vokste seg sterk innen den nordiske arbeiderbevegelsens første generasjoner. En tradisjon der en fattig arbeidergutt med flid og id kunne komme den lange veien fram til høye posisjoner som minister, direktør i staten, fylkesmann.
Arbeiderbevegelsen vokste fram med et dobbelt perspektiv; ett nedenfra med krav på rettferdighet og selvtillit, men også et annet, farget av autoritetstro og mangel på selvtillit.
Modellen for ledelse fant man i det gamle samfunnets patriarker; hos læreren, presten, storbonden. Men den nye patriarken skulle tjene det nye fremskrittet, det nye partiet, de svake uten egen makt og kraft. Sahlström gir mange eksempler fra tidlig og sent 1900-tall; titalls kommunepolitikere trer fram i egne og andres fortellinger og sitater.
Hva er det som forente og som forener alle disse heltene som ofte hadde eller har tilnavn som «Han som har alles tillit», «Byens sterke mann», «Han som vet alle ting» eller «Han Som Bestemmer»?
Det er en sterkt arvelig tradisjon.
Han var og han er en mann.
Han oppfatter sitt oppdrag som fullstendig uegennyttig. Han tjener fellesskapet, saken, partiet, byen. Han vil alles beste.
Han bygger tidlig på det nettverk av lojale medarbeidere, respekterte motstandere og pålitelige entreprenører som kan brukes for det store oppdraget.
Han lager avtaler uten protokoller og utenfor de demokratiske forsamlingene. Hans ord er til å stole på. Men beslutningene må allikevel fattes i parlamentarisk orden, men bare som en bekreftelse på hva som er avtalt på forhånd. Hans og hans indre sirkels beslutninger føres fram bit for bit og hastes igjennom de demokratiske fora. Debatter og lange demokratiske prosesser oppfattes som hindringer og er unødvendige. Det holder med å gi hans parti din stemme i valg.
Han ordner opp personlig når det trengs. Er du hjelpeløs, eller har du problemer, kan han lytte og løse dem for deg.
Han tillater ingen å vokse i hans nærhet, vokse i kompetanse, dele makt og ansvar for å kunne ta over. Da kan hans makt trues, og han styrtes ned. Han kan aldri være nummer to.
Han forventer seg lojalitet. Du må lære deg tenke som ham. Eller så må du gå din vei.
Han arbeider stadig for å lage bedre materielle forhold i samfunnet, men menneskelig gjenskaper han 1800-tallets patriarkalske tradisjon. «Den som ikke er med meg, er mot meg.»
Rødt Halden mener at problemene i Halden til en stor del kan forstås på denne bakgrunn. Denne patriarkale styreformen rammer arbeiderbevegelsen i stort i byen og hindrer lokal deltakelse fra fagforeninger, andre folkelige bevegelser og andre partilag på venstre fløy i stort sett ved alle prosesser. Den hindrer utvikling av det politiske daglige virke og av nye politikere. Utvalgsmøter er oftest korte, 15 til 45 minutter, mest rapporteringer via dokumenter. Posisjonen før ytterst sjelden fram saker til drøfting eller diskusjon. Visjoner presenteres ikke og problematiseres ikke. Denne arroganse er så dominerende at viktige personer forlater lokalpolitikken, da de oppfatter seg som unødvendige.
Grobunnen for en aktiv arbeiderbevegelse blir så utarmet og lagt brakk. Igjen rundt den røde patriark blir tause menn som ikke har egne politiske mandater. Da den røde patriark går av eller kreftene svikter, etterlater han seg ett tomrom i politikken som ikke sjelden tas over av andre partier tilhøyre som lenge ventet på anledningen. Hevnens søte tid er da inne!