Annonse
Debatt
Den nye fjelladelen
Hente vann og ved og fyre opp ei iskald hytte. Stå opp midt på natta og fyre mer i ovnen. Iskald kattevask i vaskefatet. Stearinlys og parafinlampe som eneste lyspunkter. Slikt tilhører fortidens hytteliv og er noe som stadig færre er tiltrukket av. Det primitive appellerer ikke lenger til nordmenn.
En ny adel har inntatt norske fjell. I sine Soria Moria slott, som ligner forvokste alpehus, bosetter de seg i hyttefelt som ser ut som boligfelt. Hyttepalassene er ferdig oppvarmet, av blant annet varmekabler i gulv, ja, til og med vinen er blitt romtemperert ved ankomst. Det sørger alle de lokale serviceansatte for, mens hytteeierne er på vei til hytta fredag ettermiddag. En ny type hytte- og fritidskultur er på full fart inn i Fjell-Norge.
Hytta er blitt en bolig nummer to eller fritidseiendom med høystandard – det vil si med strøm, bad og badstu, parabolantenne, bilvei helt fram, oppvarmet garasje osv. Fjellkommunene opplever nå en klondykestemning der hyttefelt av høy standard legges ut.
Og kommunene jubler: Endelig får de sårt tiltrengte arbeidsplasser og turismen skyter fart. Med på kjøpet får de også en bra profilering av kommunen. For det er selvsagt god reklame for Trysil at det er der Bjørn Dæhlie har hytta si.
Foreløpig ser ikke Miljøverndepartementet at det er behov for å innføre en nasjonal politikk for bygging av hytte- og turistanlegg i fjellheimen. Vi registrerer hva som skjer og liker det ikke akkurat, men hva kan vi og bør vi gjøre, er spørsmålet miljøbyråkratene foreløpig sitter og lurer på. Mens andre, som er mer opptatt av natur og kulturmiljø, faktisk er bekymret. Velstandsøkningen og overforbruket er en trussel mot en bærekraftig utvikling og den arkitektoniske og estetiske utformingen av hyttepalassene en visuell forurensning i landskapet.
Den nye hyttestandarden innebærer en areal- og energisløsing med våre felles naturressurser. Skal folk få lov til å sløse så mye de vil, bare de har nok penger? Det må være politikernes oppgave å sette begrensninger for overforbruket, når det tærer på våre felles ressurser. Hittil har miljøbyråkrater og -politikere overlatt hele problemstillingen til kommunene og markedet. De stoler på at kommunene håndterer hyttesakene i fornuftig samsvar med plan- og bygningsloven.
Men har staten noen særlig god grunn til å stole på at kommunene forvalter oppgaven på en måte som er til beste for folk, natur, kultur og miljø? Vi tror dessverre at svaret er nei!
Det finnes selvsagt hederlige unntak, som for eksempel Vågå kommune. Vågå har forbudt luksushytter og tillater kun små hytter som er tilpasset stedets visuelle bygningsmiljø. Innlagt vann og strøm er forbudt, også parabol på taket og bilvei helt fram. Flere kommuner burde gjøre som Vågå.
Men det må likevel være en nasjonalpolitisk oppgave å legge opp til en føre-var-strategi som kommunene må følge. Utviklingen tyder på at kommunene trenger rikspolitiske retningslinjer for bygging i fjellheimen.
Vi må lære av hva som har skjedd i 100-metersbeltet langs kysten. Der har strandadelen fått ta seg til rette og sperre allmennhetens adgang til friområdene. Det har kommunene tillatt, selv om det er i strid med retningslinjene. Politikere i stat og kommune må unngå at fjelladelen får gjøre det samme. Rådet må bli å lytte til fjellvettregel nummer en: Vend i tide. Det er ingen skam å snu.
