Den fallerte skolen

I romanen «Gift» av Alexander Kielland møter vi konfirmanten Osmund Sauamyren. Osmund var en stor og sterk, nevenyttig gutt på 18 år. Han hadde gått som konfirmant år etter år, men alltid falt igjennom i møtet med kirkens krav. En ukonfirmert gutt sto tilbake. Alle veier var stengt. Han var til spott, og stor sorg for sine foreldre.

Men nå gikk han i skole hos prosten Sparre. Dette var på den tid man måtte kunne utenat alle svar i Pontoppidans forklaring. Men der andre prester bare fant det uforbederlige, speidet Sparre etter lys. Så når lille Ole Pedersen på spørsmålet: «Hvor mange guder er der til?» i rasende tempo svarte: «Tvende slag, nemlig gode og onde…», sendte ikke Sparre ham ut i fortapelsen, men noterte i sin lille notisbok at dette kunne han, men det var svar på et annet spørsmål.

Slik gikk det til at også Osmund Sauamyren ble konfirmert. Sparre hadde nemlig oppdaget at i en uendelig rekke av nederlag hadde svaret på ett av de vanskeligste spørsmål i Pontoppidan sprengt seg inn i Osmunds utmattede hjerne. Så da han under høringen på kirkegulvet stilte spørsmålet: «Hvilke er da sådanne evangeli nådegaver?», kunne Sauamyren gjengi hele utlegningen – til forsamlingens måpende overraskelse.

Dette hører heldigvis til en forgangen tid, men jeg kom til å tenke på denne historien i nåtidens debatt om det omtalte frafallet i videregående skole.

Da vi gjennomførte retten til videregående opplæring på 1990-tallet, var det en reform med de beste intensjoner. Men kanskje var man ikke tilstrekkelig klar over at rett også kan bety tvang. Den som ikke klarer retten, faller utenfor. Det kan merke en ungdom for livet, hvor taperstempelet lett blir vitnemålet.

Norge er på pallen i mange sammenligninger, men det er mye som har gått galt i norsk skole. Fakta er ubehagelige. Om lag en tredel fullfører ikke videregående. Det er flest gutter og flest på yrkesfag. I grunnskolen har vi store problemer med grunnleggende ferdigheter.

Som vanlig spriker forklaringene, alt etter hvilke interesser som skal ivaretas.

Lærerne? Jeg nekter å tro at lærerne er problemet. Som i alle yrkesgrupper er det selvsagt ikke alle som holder mål, men skolen er full av dyktige lærere. En annen sak er at vi har et avtalesystem som gjør stoppeklokken og ikke oppgaven til hovedsak.

Penger? Vi er allerede verdensmestre i ressursbruk i skolen.

Spesialundervisning? Antall elever med spesialundervisning har økt med 30 prosent på fem år!

Kunnskapsministeren skal nå møte fylkene for å finne ut hva som bør gjøres. Da håper jeg hun leter etter de gode erfaringer og ikke opptrer som kontrollfrik. Møtet med vår tids inkvisisjon, dvs. allehånde tilsyn, er nemlig sjelden til inspirasjon. Da jeg selv møtte en tilsynsgruppe i videregående skole, startet lederen med å erklære: «Vi gjør oppmerksom på at ved dette tilsyn rapporteres ikke positive funn, kun avvik!» Nei vel, ja. Vi lever i blamestormingens tid, ikke brainstormingens.

Mye tyder på at vi særlig må konsentrere oss om to områder: Grunnskolen og praksis.

Når altfor mange går ut av grunnskolen uten grunnleggende ferdigheter, blir møtet med neste skoletrinn håpløst både for dem og for lærerne som skal hjelpe dem videre. Skolen er dessverre en politisk slagmark for allehånde interesser som alle krever plass. Det er kampanjer medfokus på cola, salt, sukker, røyking, allergier, gratis læremidler, fotsvette, minoritetsagenter, epler og bananer, likestilling, vekt, psykiske lidelser, mobbing, inneklima, ryggplager, hjelmbruk, pelletsfyring, osv., osv. Det er nesten et under at lærerne får tid til å holde på med de gammelmodige tingene – som skriving, regning og lesing. Rettigheter kan også bli en svøpe og forlede elever til å tro at man ikke må yte.

Praksis og arbeidserfaring er og blir grunnleggende. Det skulle vel egentlig ikke mye fantasi til for å se at når alle ungdommer skulle inn i videregående opplæring, ville mange av dem få problemer med teori.

Buskerud er ett av de fylker som har gode erfaringer med tidlig kobling til praksis, både gjennom arbeidsinstituttene og ved tidlig kobling til arbeidslivet. Selv de som ikke klarer fagbrev, får gode erfaringer. Mange tar fagbrev senere i livet.

Dagens ungdom møter en annen virkelighet enn da jeg vokste opp. Vi som gikk videre på skole, var aldri bekymret for jobb, og våre venner som gikk til sjøs, kom hjem med Camel og baklomma full av penger. Mens vi ba om åtte glass til én cola, ga de tips. Men vi var på en måte alle vinnere.

Det som skjer med dagens unge både i skole og arbeidsliv, fyller meg både med sorg og sinne.

Det er en myte at det er eldreomsorgen som må ha vår oppmerksomhet i kommende år. Vi som nå trer inn i eldregenerasjonen, er en svær, privilegert og velfødd middelklasse som er fullt i stand til å betale for oss. Vi trenger ikke idiotiske ordninger som honnørpris og særfradrag bare fordi vi har levd en stund.

La oss slippe flere eldremilliarder. Ungdommen trenger neppe heller en milliard. De trenger reelle sjanser. Av og til kan det beste tiltak være å gå tilbake til det vi vet fungerer.

Vi er gudskjelov ferdig med Pontoppidan. Men vi trenger mange som prosten Sparre.

Skrevet av: Matz Sandman