Debatt

Demokratiets avmakt
Er bydemokratiet i Bergen i ferd med å råtne på rot? Ja, mye kan tyde på det.
Det er ikke bare i de store bykommunene at administrasjonen har overtatt makten. Det samme gjelder i de mellomstore og mindre kommunene.
I kjølvannet av valget av ny byrådsleder eller bystatsminister i Bergen er det nødvendig med noen observasjoner om selve demokratiet i landets nest største by.
Bydemokratiet har lenge vært i en forvitringsprosess. Hovedgrunnen til dette er innføringen av det byparlamentariske systemet for over 14 år siden. Så lenge formannskapslovene fra 1837 i prinsippet var gjeldende, var bystyret, formannskapet og kommunalutvalget selve ankeret i bypolitikken.
Selv om bystyret også for 12 år siden besto av politikere som hadde annet arbeid, så medførte det en viss prestisje å sitte der. Mange av bystyremedlemmene var dessuten medlemmer eller varamedlemmer til formannskapet, og fikk dermed økt innsikt og innflytelse i de politiske sakene.
Topptungt på rådhuset
Ved innføringen av et byparlamentarisk system ble det gradvis bygget opp et system med politiske sekretærer til byrådene som fikk en særdeles topptung profil i toppen av rådhuset.
Istedenfor å rådføre seg med bystyret og dets medlemmer, ble det i det topptunge rådgiverveldet på rådhuset planlagt og bestemt ting som bystyregruppen fikk lov til å strø sand på. Det er i dette bildet verdt å merke seg at mange av de nye og unge rådgiverne ble hentet utenfra eller fra gaten. Dette systemet fikk lov til å utvikle seg i fullt monn i Monica Mælands elleve år lange byregjeringstid.
Høyres bystyregruppes opprør mot rådhusveldet i bybanesaken må derfor forstås ut fra en langvarig frustrasjon over å være politiske sandpåstrøere til maktarrogansen fra rådhuset.
Standpunktet som bystyret landet på i bybanesaken, var i seg selv meningsløst (at bybanen ikke skal gå langs Bryggen, men legges i tunnel, red.anm.). Men selve opprøret mot maktveldet og fagetaten i rådhuset var både nødvendig og riktig. Og her er vi ved et annet poeng, – nemlig at byrådet og den såkalte fagetaten begge ville ha bybanen langs Bryggen.
Byråkrati og politisk ledelse var samkjørte i denne saken. Er dette forbausende? Neppe. For det er i dag et samrøre mellom politikere, rådgivere og byråkrater i rådhusblokken. Her er det ingen maktbalanse mellom det politiske og administrative system.
Byråkratene har tatt den makten som politikerne burde ha. De gjør stort sett det som passer dem, og de utreder saker i det tempo og i den retning som ekspertveldet gir dem anledning til.
I lys av samrøret i rådhusblokken, er det ikke så underlig at bare vel halvparten av de stemmeberettigete møtte fram til Høyres representantskapsmøte for å velge ny byrådsleder, som for øvrig også ble hentet fra gaten. Selv i en så viktig sak som i valget av ny bystatsminister, ja, så gadd mange tillitsvalgte i Bergen Høyre ikke å delta. Er det da slik at bydemokratiet er i ferd med å råtne på rot? Ja, mye kan tyde på det.
Lav valgdeltakelse
Valgdeltakelsen ved neste års kommunevalg vil bli faretruende lav. I et sentralistisk land, der all makt stråler ut fra Oslo, og der man har laget et skinnparlamentarisk system som i praksis for lengst har utmanøvrert bystyret, ja, i et slikt system blir bypolitikk likegyldig for de aller fleste.
Her har herr Jan Tore Sanner en formidabel jobb foran seg. Istedenfor bare å snakke om hvor store kommunene skal bli, bør han gå inn i hvordan de igjen kan bli politisk ledet og styrt.
For det er ikke bare i de store bykommunene at administrasjonen har overtatt makten. Det samme gjelder i de mellomstore og mindre kommunene. Det er nøkkelpersoner i kommuneadministrasjonen som legger premissene for kommuneplanene og de viktige framtidsvalgene.
Ordførerne i de mindre kommunene blir en del av kommuneadministrasjonen, og kommunestyret består av fritidspolitikere som i stor grad lar seg manipulere av byråkratene.
Innlegget ble rettet 29.10.14. med at parlamentarisme som styreform ble innført i Bergen i 2000, altså for over 14 år siden (ikke 12 år). Red.mrk.