De kondemnerte ungdommene

Fattigdom er et relativt begrep, hvis en forutsetter at livsnødvendige behov for næringsinntak og søvn er ivaretatt. Selv om de fattige i Norge vil framstå som relativt velstående i et internasjonalt perspektiv, må vi også gjenkjenne konsekvensene av fattigdom på kultur, kunnskap, sosialt nettverk, tilhørighet og verdighet.

Fattigdom er en sterk sosial markør. Sårbarheten blir fort veldig stor, dersom en legger inn ytterligere belastninger som tyngre psykisk bagasje. I mange tilfeller snakker vi om mennesker som har mer begrenset kapasitet enn andre til å håndtere kriser. I tillegg føler de seg kanskje fremmedgjorte og ydmyket av et stivbent byråkrati. Da kan skepsisen fort bli så høy at de blir umulige å hjelpe. De blir hjelpe-kondemnerte.

Velferdssamfunnet har tradisjon for å etablere stivbente og rigide institusjoner som krever at brukeren tilpasser seg systemet, og ikke omvendt. Problemet har vært påpekt en rekke ganger, og det er lov å håpe at NAV-reformen kan avhjelpe noe av dette. Like fullt beskriver mange av de jeg har arbeidet med, ydmykelsen i møtet med systemet som blant de største hindrene for å komme seg på rett kjøl.

Ungdom i risiko møter en slags sviktsone akkurat her. Det er de samme ungdommene som blir liggende i barnevernets mapper, som sklir ut av videregående skole, og som først blir sett av sosialtjenesten etter å ha rasert forværelset på sosialkontoret i 24-årsalderen.

Norge er et rikt land både på kultur, kompetanse, sosiale verdier og ikke minst penger. Samtidig har vi en navlebeskuende folkekultur, der en vegrer seg for å se dem som er dårligere stilt i øynene. Utstøtingsmekanismene er beinharde, og er en først sosialt merket, er veien tilbake til anerkjennelse lang og tornefull. Jeg mener dette er den kanskje viktigste årsaken til fattigdomsproblematikken i Norge.

Dessverre er ikke kulturer sånn bare å endre på. Vi må derfor se på hvordan vi kan endre konsekvensene av fattigdomsutviklingen, og hvordan vi kan legge forholdene bedre til rette for at den enkelte familie skal klare seg ut fra sine egne premisser og forutsetninger.

Hvordan sikre barn og unge i fattige familier tilgang på rikdom i form av kultur, kunnskap, kompetanse og sosialt fellesskap? Her må vi se på omfanget av og innholdet i de tiltakene vi har på oppvekstarenaen.

De fleste ønsker å leve et bærekraftig liv uten å være til byrde for andre. «Yt før du krever», heter det. Da må vi imidlertid gjøre det vi kan for at alle har tilnærmet like muligheter for utvikling og vekst i sine barne- og ungdomsår - slik at de blir i stand til å yte idet de når myndig alder.

Vi må gjøre norske kommuner i stand til å drive et skikkelig forebyggende ungdomsarbeid, også på individnivå. Og da er det ikke nok å dytte noen milliarder ekstra innenfor jakkefôret til landets ordførere og si «bruk nå pengene til noe fornuftig». I altfor mange kommuner har jeg opp gjennom årene sett at ekstra penger ikke har gått til de virkelig trengende. I stedet har man nedbetalt gjeld, fått ny takterrasse på rådhuset etc.

Mange steder er det i tillegg veldig problematisk for kommunens egne ansatte å uttale seg offentlig om faglige spørsmål. Hvem representerer egentlig de fattige i norsk offentlighet?

Skal vi sikre at pengene blir brukt slik vi ønsker, må vi enten lovpålegge en rekke tjenester som i dag ikke er lovpålagte, eller sørge for at vi får en «ungdomsmilliard», presentert som et fond kommunene kan søke på ut fra gitte kriterier. Da ville vi sikret at ressursene blir brukt på risikoungdom, samtidig som kommunene ville hatt mulighet for å gi satsingen et lokalt preg.

Røde Kors viser til at ett av fem barn i Norge lever i hjem med problemer som rus, fattigdom, vold eller psykiske vansker. Dette er barn og ungdom som de siste 20 årene er blitt stadig mer marginaliserte i detnorske samfunnet. Om vi velger ikke å se dem nå, er jeg redd for at vi i stedet får en knyttneve i trynet om få år. Vi høster kun det vi sår.

Skrevet av: Per Arne Skjeggestad