De billige på bakerste benk

Vi har 10.952 kommunestyrerepresentanter i Norge. Ved kommende valg kunne vi fjernet 3.614 av dem og likevel hatt kommunestyrer som var innenfor rammene kommuneloven setter.

Fristen for å endre størrelsen på kommunestyret er neste uke. Vedtaket må nemlig fattes innen 31. desember året før kommunevalget, ifølge kommunelovens § 7.3.

Kommuneloven setter nemlig grenser for hvor få som kan sitte i kommunestyret, ut fra folketallet i kommunen. Bare 21 kommuner er på lovens minimum, og det er i all hovedsak mellomstore kommuner på litt over 10.000 innbyggere. Av kommunene under 1.000 innbyggere er det bare tre som er på lovens minimum med 11 representanter.

Én av kommunene som har flest representanter i forhold til minimumskravet, er Halden, som har vært mye omtalt i Kommunal Rapport i det siste. Der valgte kommunestyret sist uke å beholde sine 49 representanter, noe som gir mulighet for ti partier å bli gjenvalgt til høsten. Hadde politikerne valgt å kutte antallet, kunne småpartier som Pensjonistpartiet og Rødt ligget tynt an.

Mange har argumentert for å kutte i antallet politikere, fordi de er dyre i drift. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå kostet politisk styring kommunene 1,6 milliarder kroner i 2009 – eller litt under 350 kroner per innbygger.

Det er de store, parlamentariske kommunene som er dyrest i drift, om vi måler i forhold til antall representanter i kommunestyret. Det er ikke så rart, både i Oslo og Bergen finnes store politiske byråkratier knyttet til styringen av byer som bare etter norsk målestokk kan sies å være store. Men det er unektelig litt underlig at demokratiet koster 564.000 kroner per kommunestyrerepresentant i Bærum, og 62.000 kroner på Notodden. Så kanskje er det noe å spare? Det er i så fall ganske marginalt. I snitt koster demokratiet 149.000 kroner per kommunestyrerepresentant. Det er småpenger i et stort kommunebudsjett. Økonomi er derfor ikke noe godt argument for å fjerne overflødige politikere.

Effektivitet er et annet argument. Mange representanter gjør det vanskelig å holde et flertall samlet gjennom perioden, fordi det blir mange partier og flere mulige konstellasjoner. Det kan være et argument, i alle fall så lenge velgerne sprer seg på så mange partier som de vanligvis gjør i lokalvalg. Samtidig er man dermed sikret mangfold i den lokaldemokratiske debatten. Er ikke det viktigere enn at det er behagelig arbeidsklima for ordfører og gruppeleder? Definitivt.

Vi har ikke valgt demokrati som styreform fordi det er billig eller effektivt. Tvert imot. Ofte er demokrati fordyrende, sendrektig og frustrerende. Men det at en politisk prosess er åpen, tar tid og gir anledning til et offentlig ordskifte før de viktige avgjørelsene tas, er helt avgjørende for å bevare demokratiet i sunn tilstand.

Det er de raske avgjørelsene som er farlige for demokratiet. Når sakspapirer leveres ut under møtet, eller det ikke er sakspapirer i det hele tatt. Når opplysninger mangler i papirene til kommunestyret, og noen få nessekonger er de eneste som sitter på all informasjon. Nettopp da er det også viktig å ha ombudsmenn i kommunestyret som tar sin oppgave som folkets tjener alvorlig, som stiller kritiske spørsmål, krever lovlighetskontroll og klager i lokalavisa. Ja, det er kanskje plagsomt. Men det er demokrati, og det er nå den styringsformen vi ønsker å ha.