Dårligst i klassen, igjen

Forrige gang vi fikk karakterboka fra PISA, slo det ned som en bombe at norske 15-åringer bare gjør det middels i lesing og matematikk og under middels i naturfag.

Siste nytt fra PISA er at norske ungdommer presterer under middels i alle fagene, og langt under middels i naturfag. Det skyldes ikke at de andre OECD-landene har blitt bedre. Tvert om. Heller ikke leseferdighetene på fjerde trinn holder internasjonal standard, viser den såkalte PIRLS-undersøkelsen.

Riktignok er de norske fjerdeklassingene yngre enn mange av de andre i undersøkelsen. Men unnskyldningen holder ikke, ifølge forskerne som er ansvarlige for den norske delen av den.

Ikke for å skryte, men jeg tør påstå at ungene mine på 9, 13 og 15 lærer mye på skolen. 15-åringen leser engelske fantasybøker like lett som jeg leser Donald. 13-åringen tryller fram grafer i Excel, mens niåringen googler forfatterskapet til Roald Dahl og skriver bokanmeldelser i Word med fakta og meninger.

Dette fikser de uten min hjelp, selv om de lekte i sandkassa da de gikk i barnehage, i stedet for å filme med digitalkamera og surfe på nettet, slik fornyingsminister Heidi Grande Røys (SV) mener fire- femåringer bør drive med.

Det er ikke gøy å være dårligst i klassen. Men før panikken tar oss, bør vi også tenke over om norske barn kan noe som ikke måles i PISA.

Inntil en eller annen gluping klarer å bevise at PISA og PIRLS tar feil, forsøker jeg likevel å tro at de har rett. Det er en vond øvelse, sånn like etter Kunnskapsløftet. Nå skulle elever og lærere igjen konsentrere seg om fagene, i stedet for å surre med elevdemokrati, aktivitetsdager og prosjekter.

Kunnskapsløftets mas om grunnleggende ferdigheter ble begrunnet med tidligere PISA-undersøkelser. Men reformen var knapt innført, da den siste undersøkelsen ble foretatt i fjor.

Det har likevel skjedd merkbare ting i norsk skole mellom PISA-målingene i 2000 og 2006. Timetallet i småskolen er økt. Lærerne har fått lengre skoledager. Seksåringene har fått leseopplæring. Flere får leksehjelp. En rekke tiltak er iverksatt for å gi elevenes leselyst og interesse for realfag. Skoleeierne har fått verktøy for å måle elevenes læringsutbytte. Elevene testes og vurderes som aldri før, med jevnlig rapportering til mor og far.

Men først og fremst har elevene fått mer tilpasset undervisning. For å få det til, blir de organisert i grupper på tvers av trinn og klasser. Mens noen øver på nigangeren, får jevngamle skryt når de husker togangeren.

Nå advarer skoleforskere mot at dette skaper kaos, og at mye tid forsvinner i organisering. De kan ha rett, hvis ressursene er for knappe. Men inntil det motsatte er bevist, tror jeg flertallet taper på mer «god, gammeldags» kateterundervisning. Da har jeg mer sans for lærernes krav om bedre og mer utdanning.

Men vil gode lærere klare å vekke de unges kunnskapstørst, den som skal drive samfunnet framover? Eller har vi blitt så tilfredse her på berget, at ingen ser poenget med å streve? Det som teller i arbeidslivet, er å selge seg selv, ikke å gjøre en jobb. Kan vi da forlange at ungene våre skal yte maks for å få en femmer? De vet og vi vet at de kommer inn på videregående uansett. Jobber er det flust av. Så hvorfor slite og pugge, når de kan nyte, shoppe og chatte?