Byråkratiet dreper byer

Det finnes ikke noe godt sted å stå på Danmarksplass i Bergen. Kanskje var det slik Carl Berners plass i Oslo fremsto for 25 år siden, men i dag er Carl Berners plass pusset opp. Danmarksplass minner mest av alt om Sinsenkrysset eller Storo, et sted man bare oppholder seg for å bytte T-bane og trikk eller hvis man vil handle på Storosenteret.

Men Danmarksplass er egentlig noe helt annet. Her finner man Ole Landmarks flotte funkisgårder på høyre side og halvdelen av et torg på venstre side. Torget er fint og kunne vært ett av Bergens vakreste og mest pulserende byområder, men fordi 75.000 biler står i kø her døgnet rundt, er alt grått.

Ved Danmarksplass ligger også Forum Kino, Bergens store filmpalass med 1.140 plasser. Nå er den bare en ruin av fordums stolthet. Plassen oppsummerer Bergens problemer: En altfor spredt befolkning, for mye trafikk og et lite sentrum.

I dag bor det cirka 40.000 mennesker i Bergen sentrum. I 1915 bodde det 76.000. Konsekvensen er at mange store selskaper har fulgt etter innbyggerne og flyttet ut av byen. Et eksempel er utbyggingen ved flyplassen på Flesland, der Linstow bygger en kontorby på hele 11.000 kvadratmeter. De bygger ikke disse kvadratmeterne i sentrum, slik Oslo gjør med Bjørvika-utbyggingen, rett og slett fordi det ikke er plass. Konsekvensen er at Norges nest største by kan bli et offer for mer trafikkaos og mer byspredning, slik at sentrum mister sin relevans.

Dårlig forvaltning truer norske byer

I vår nye bok, «Bykamp», forteller byens byutviklingsbyråd Filip Rygg at han vil binde sammen sentrum og Danmarksplass ved å fylle igjen et vann som ligger mellom de to bydelene. Dessverre er han redd for å ende i en krangel med Fylkesmannen.

Byråden beskriver også uenighet med Jernbaneverket om å flytte Godsterminalen, som ligger ved det samme vannet, for å frigjøre arealer for boliger og næringseiendom.

Dette skjer ikke kun i Bergen. I Fredrikstad bygger statens etater, Skatt Øst, Politiet og Innovasjon Norge like ved E18, altså utenfor sentrum. I tillegg flyttes sykehuset ut av Fredrikstad. Statens begrunnelse er at det er lett for befolkningen i hele kommunen å kjøre rett av E18 når de skal besøke disse kontorene. Resultatet er at arbeidsplasser og boligfeltene spres ut over et stadig større område, og Fredrikstad sentrum kjemper i motbakke.

Den samme mangelen på samhandling holdt på å skje i Holmestrand, der det bygges en ny togtunnel til 5,5 milliarder kroner. Her var det et ønske om å bygge en heis fra togstasjonen til et bolig- og næringsområde med plass til 10.000 boliger. Dette ville redusert innbyggernes vei til stasjonen med 20 minutter og gjøre boligene mer attraktive, men Jernbaneverket hadde ikke de samme insentivene som kommunen og lokalbefolkningen. Det kunne lett blitt krangel, men takket være ordføreren og Fylkesmannen løste det seg.

En forskingsrapport fra NIBR (Norsk institutt for by- og regionforskning) om byer og klima beskriver en total mangel på samhandling mellom de offentlige forvaltningsnivåene, noe som stopper klimatilpasningen i byene. Prosjektet studerte hvordan ulike koordinerings- og styringsmekanismer representerer barrierer mot eller forutsetninger for klimatilpasning i byplanlegging og byutvikling.

Dommen er knusende: «Vi er vitne til en form for hierarkisk apati der alle venter på hverandre og ingen gjør noe.» Sterkere kan det ikke sies.

Sørg for beslutningskraft

Som hovedregel mener vi at kommunen, som vet hvor skoen trykker, bør få mest mulig ansvar for sin egen byutvikling, næringsutvikling og miljøpolitikk. Det handler om beslutningskraft og ansvarliggjøring av lokalpolitikere.

Derfor bør Fylkesmannen miste sin rett til innsigelser og bedriftsbeskatningen tilfalle kommunen. Når beslutninger tas lokalt, blir det som regel færre reguleringer og mindre krangel. Vi trenger en desentralisering av norsk bypolitikk.