Oslo er én av to kommuner som har parlamentarisk styreform. På bildet legger daværende finansbyråd Robert Steen (Ap) i Oslo fram budsjettforslaget for 2018.

Oslo er én av to kommuner som har parlamentarisk styreform. På bildet legger daværende finansbyråd Robert Steen (Ap) i Oslo fram budsjettforslaget for 2018.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Byrådskrise: Kan vi skylde på parlamentarismen?

Det blir for lettvint å gi den parlamentariske styringsformen skylden for politisk uro i de to parlamentarisk styrte kommunene i landet.

Parlamentarisme på kommunalt nivå har igjen blitt aktualisert etter at byrådet i Bergen kommune trakk seg etter varsel om mistillitsforslag mot byrådsleder. Bakgrunnen er den tragiske barnevernssaken i kommunen. Dette skjer mindre enn ett år etter at byrådet gikk av etter et kabinettsspørsmål i forbindelse med den mye omtalte bybanesaken. 

På papiret er parlamentarismen mer konfliktorientert enn formannskapsmodellen.

Det har også vært turbulent innad i de politiske partiene i Bergen de siste årene: Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Folkets parti FNB har vært preget av interne stridigheter.

I Oslo kommune har det også vært uroligheter, om enn ikke like dramatiske som i Bergen. I 2021 ble det stilt mistillitsforslag mot Lan Marie Berg for andre gang. Byrådet møtte mistilliten med et kabinettforslag, og hele byrådet gikk av. Etter sonderinger dannet den samme koalisjonen et nytt byråd, men uten Berg som medlem.

På papiret er parlamentarismen en mer konfliktorientert styringsmodell enn formannskapsmodellen. Partiene er delt inn i en styrende posisjon som sitter med byrådsmakt, og en opposisjon som skal påvirke de politiske prosessene gjennom å drive kontroll med byrådet. I formannskapsmodellen inkluderes alle politiske partier i konsensusorienterte beslutningsprosesser. 

Den kommunale administrasjonen ledes av en ansatt kommunedirektør, ikke folkevalgte politikere.

Det er likevel ikke grunnlag for å si at parlamentarisme gir mer politisk konflikt og uro enn formannskapsmodellen.

For det første er det vanskelig å si noe om virkninger av styringsformen i det hele tatt. Det er bare to norske kommuner som har parlamentarisme i dag, og det er landets største storbykommuner. 

Eventuelle forskjeller mellom de parlamentariske kommunene og formannskapskommunene kan like gjerne skyldes kommunenes størrelse som styringsform.

For det andre stemmer ikke alltid idealmodellene overens med virkeligheten. Norske byråd har som regel bestått av koalisjoner, og har ofte vært i mindretall. Da må partiene inngå flere kompromisser enn modellen i utgangspunktet legger opp til, innad i byrådskoalisjonen og med støttepartier i bystyret.

Formannskapsmodellen legger opp til konsensus og samarbeid mellom de politiske partiene. Likevel oppstår det konflikter mellom de politiske partiene også i denne modellen.

I en utredning av politiske styringsformer ideas2evidence nylig gjennomførte på oppdrag fra Stavanger kommune, finner vi at i flere formannskapskommuner er partilandskapet i praksis delt inn i en posisjon og en opposisjon. Posisjonen har flertall i de folkevalgte organene, mens opposisjon er i mindretall og opplever at de i begrenset grad blir inkludert i politiske beslutningsprosesser. I forskningen omtales dette gjerne som «kvasi-parlamentarisme». 

I Stavanger kommune styrer for eksempel en sekspartikoalisjon basert på en felles politisk plattform, og det kan tidvis bli harde ordskifter i møte med et frustrert mindretall i kommunestyret. 

I Kristiansand kommune har politikken vært preget av et fragmentert bystyre, individuelle utmeldinger fra partiene og politisering av enkeltsaker.

Forskningen på kommunale styringsformer tyder på at det også er andre forhold som påvirker konfliktnivået i lokalpolitikken, og at disse kanskje har minst like mye å si som styringsform.

For det første har partifragmentering noe å si for uroen i politikken. Bergen, Stavanger og Kristiansand har til felles at det sitter mange partier i kommunestyret. 

Da blir det vanskelig å bygge stabile flertall, og små partier får mye innflytelse når de havner på vippen. Dette gir kanskje mer rom for politisk spill.

Kristiansand kommune har vedtatt å redusere antall bystyremedlemmer fra 71 til 58 fra neste periode. Dette vil trolig gjøre det vanskeligere for de små partiene å få inn representanter.

Det gjenstår å se om det vil ha noe å si for konfliktnivået.

For det andre er den politiske kulturen i kommunen viktig. Politikken i Bergen har vært regnet som konfliktpreget både før og etter skiftet av styringsform.

En studie av Oslo-parlamentarismen gjennomført ti år etter at kommunen skiftet styringsform, fant at politikken var mindre konfliktpreget enn i Bergen, som den gangen hadde formannskapsmodell.

Det er altså ikke grunnlag for å si at lokalpolitikken blir mer urolig når en kommune går over til parlamentarisme. Det er rom for konflikter og samarbeid i begge styringsformer. 

Hvordan politikken arter seg i praksis handler ikke bare om systemet politikken foregår innenfor, men også om de menneskene som fyller rollene i systemet.