Busemenn og julenisser

Eiendomsskatt, skolenedleggelser, sommerstengte sykehjemsavdelinger og innskrenkende bibliotektilbud. Av med gatelyset, ut med bassengvannet og fram med sparekniven. Rådmennenes forslag til økte inntekter og reduserte utgifter skaper harme og debatt. Forslagene går rett på folks lommebok eller medfører kutt i deres hverdagstilbud. Kommunen er viktig for folks liv, og det er ikke rart at nedskjæringer skaper reaksjoner.

Men i et folkestyrt system er det likevel litt merkelig at det er byråkraten som blir kommunens busemann. Kommuneloven sier at det er formannskapet som innstiller til kommunestyret. Likevel er det rådmannen som fronter første runde i budsjettbehandlingen. Til sammenligning: Få vet hvem departementsråden i Finansdepartementet er. Men han og hans folk har lagt det faglige grunnlaget, selv om det er laget etter regjeringens politiske bestilling. I motsetningen til rådmennene og økonomisjefene slipper de å møte folket og mediene. De må ikke stå til offentlig ansvar for jobben de har gjort.

Også kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisme har en annen budsjettordning enn den store hopen av kommuner. Byrådet eller fylkesrådet er ansvarlig for fremleggelsen. Dermed er det politikere som fronter budsjettet hele veien, og prioriteringene er et resultat av politisk dragkamp.

I en vanlig norsk kommune er det altså rådmannen som kommer med de upopulære forslagene, med unntak av de kommuner der formannskapet står bak budsjettframlegget. Han gjør det ikke for å være slem. Ofte bor han i kommunen selv og blir rammet av de samme kuttene. Men det ser det ikke alltid ut som om befolkningen og fagforeningene er klar over.

Forslag om stygge kutt i driften fra rådmannen handler om inntekter som har sviktet eller utgifter som har økt. Eller begge deler. Av og til kan politikerne skyve på konsekvensene noen år, og håpe at børsen stiger eller at flere skattebetalere flytter til kommunen. Men dersom lottokupongen ikke går inn, må man bite i det sure eplet. Da blir det eiendomsskatt i Frp-kommuner, nedleggelse av grendeskoler i Sp-kommuner og tyning av de ansatte i Ap-kommuner. Uten økonomisk handlefrihet, er det ingen penger å leke snill politiker med.

Det er forståelig at politikerne legger tilbake det rådmannen kutter. De er tross alt valgt på et program. Og ingen har toppet valgløftene med budsjettbalanse. De fremstår også som årets julenisser når folk først er blitt forespeilet å miste et tilbud, men får beholde det likevel. «Grendeskolen reddet», blir oppslaget i lokalavisa. De mange ostehøvelkuttene som må til for å få et slikt resultat, merkes ikke før utpå nyåret.

Ett tiltak det går an å gjøre hvis sykehjemsplasser og skolekvalitet er i fare, er å utsette investeringer. Mange kommuner har for eksempel vedtatt å bygge kulturhus. Slike hus er gode å ha. Men hvis man har andre lokaler som kan brukes en stund til, og nabokommunen har et kulturhus man kan leie, så kan man kanskje utsette bygging av storstua? Det er en tung beslutning å ta hvis man har gått til valg på nytt kulturhus, men det står ikke i loven at alle kommuner skal ha eget kulturhus.

I denne førjulstida vil mange politikere være julenisser. De beroliger folk med å kutte i rådmannens kutt. Andre steder har de vært julenisser lenge nok og må overta rådmannens busemannrolle.