Belønnes ikke for god innsats

Flere innlegg i Aftenposten den siste tiden har handlet om situasjonen for krisesentrene etter omleggingen av finansieringsordningen og etter at krisesenterloven har fått virke i knapt ett år. For krisesentertilbudene har disse endringene vært gjennomgripende, og det er derfor svært viktig at det fokuseres på sider av endringene som i beste fall muligens har vært utilsiktede fra myndighetenes side.

Krisesenterloven, som pålegger kommunene å gi voldsutsatte kvinner, menn og barn et helhetlig og godt tilbud, utgjør en milepæl i arbeidet med å bekjempe vold i relasjoner. Norsk Krisesenterforbund har i mange år kjempet for et kvalitativt godt kjønnsnøytralt krisesenter- tilbud bygget på et tilfredsstillende nivå av faglighet og kompetanse, og er svært tilfreds med den utformingen som loven har fått. Samtidig med at loven ble vedtatt, ble det besluttet at den statlige delen av finansieringen av krisesentertilbudene skulle innlemmes i de kommunale rammene. Dette er en reform helt i tråd med prinsippet om kommunalt selvstyre hvilket står veldig sterkt i Norge. Vedtaket følges opp i statsbudsjettet for 2011. Den statlige andelen av krisesentertilbudenes driftskostnader innlemmes i de kommunale rammeoverføringene. I tillegg økes den totale rammen med om lag 45 millioner kroner.

Hva var det så som gikk feil? Tilskuddet fordeles etter ordinære kriterier. Det gir en omfordeling av midler som favoriserer folkerike kommuner. 238 millioner fordeles etter kriterier knyttet til antall og sammensetning i befolkningen. Dette resulterer i at store, folkerike kommuner får en markant økning av det statlige tilskuddet, samtidig som mellomstore og mindre kommuner opplever det motsatte.

Opp til i dag har det vært stor variasjon mellom norske krisesentre. Kommuner som har vært sitt ansvar bevisst og som har medvirket til å bygge opp gode krisesentertilbud, får ikke belønning for dette etter den nye reformen. Den nye tilskuddsordningen tar ikke hensyn til nåværende krisesenterstruktur; i stedet fordeles de statlige midlene etter fordelingskriterier som nevnt over. 

Normalt er det logisk og fornuftig at statlige midler som skal gå til tiltak for hele befolkningen fordeles etter antall og sammensetning. Dette fungerer imidlertid ikke når det gjelder krisesentrene fordi de i utgangspunktet var så forskjellige.

For å avhjelpe den uheldige effekten av omfordelingen av midler, bevilget Stortinget før jul 15 millioner i kroner som et engangstilskudd. Heller ikke ved fordelingen av disse midlene tar man hensyn til den reelle situasjonen som enkelte vertskommuner befinner seg i. For å motta penger fra denne potten, må nemlig hele fylket samlet kunne vise at de får mindre stats- tilskudd i 2011 sammenlignet med 2010.

Mange kommuner er også frustrerte over at de pålegges å gi personer et krisesentertilbud som ikke har bostedsadresse i kommunen. Bestemmelsene i forhold til dette er imidlertid krystallklare; både Krisesenterloven og etterfølgende rundskriv understreker kommunenes forpliktelser overfor alle voldsutsatte uansett oppholdsstatus og kommunetilhørighet. Det er imidlertid forståelig at mange kommuner i denne forbindelse hevder at de pålegges et ansvar som ikke følges opp med tilstrekkelige midler. Norsk Krisesenterforbund mener at kommuner som tar imot grupper med særlige behov, bør få ekstra midler til dette fra staten. 

Når det gjelder kommunenes holdning og oppfølging i forhold til krisesenterloven, er Norsk Krisesenterforbund enige med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i at norske kommuner generelt synes å væreopptatt av å oppfylle kravene i loven. Enkle søk på google bekrefter at kommunenorge jobber med å finne gode, framtidsrettede løsninger for drift av krisesentertilbudene. 

Ved utgangen av 2010 fantes 51 krisesentre i Norge. Det er sannsynlig at vi vil se en ny krisesenterstruktur i Norge der noen krisesentre forsvinner og nye kommer til. Det gjenstår å se om alle tilbudene blir gode nok. Fylkesmennene skal føre tilsyn med om kommunene oppfyller pliktene de har etter loven. I sitt arbeid vil de kunne påpeke avvik og dermed bidra til at kommunene vil skjerpe seg. 

Norsk Krisesenterforbund mener at det fremdeles er behov for at krisesenterorganisasjonene følger situasjonen, og er med og påser at tilbudet til voldsutsatte kvinner, menn og barn blir bedre og ikke verre. I dag finansieres imidlertid krisesenterorganisasjonene med kontingenter fra sine medlemssentre, hvilket betyr at organisasjonene indirekte finansieres over de samme kommunale budsjetter som krisesentertilbudene. Dersom krisesenterorganisasjonene skal ha en rolle når det gjelder å ivareta og utvikle gode krisesentertilbud, kreves det at organisasjonene fristilles fra kommunenes budsjetter og heller finansieres helt eller delvis av staten.

Skrevet av: Wenche Holmberg Nielsen, daglig leder, Norsk krisesenterforbund