Barnevernet kan hjelpe skolevegrerne

I Kommunal Rapport nr. 9 spør jurist Thea Totland om hvem som skal hjelpe barna som ikke vil på skolen. Det kommer fram i slutten av teksten at Totland har liten tro på at barnevernet er riktig etat.

Barnevernet er ikke nødvendigvis rette instans for alle barn som vegrer seg for å gå på skolen, men for noen av disse barna og familiene deres kan barnevernet, i tett samarbeid med skolen og andre, ha tiltak vi vet fungerer. Her vil vi gå kort igjennom to av dem.

Multisystemisk terapi (MST) er et hjemmebasert behandlingstilbud for familier med barn og unge i alvorlig risiko. Målet er å få skole, hjem og andre viktige aktører til å jobbe som et team istedenfor å slite seg ut på hver sin kant.

Først er det et viktig poeng: Jo lengre tid et barn er borte fra skolen, jo vanskeligere er det å få dem tilbake. Derfor er det forebyggende arbeidet svært viktig, og en grunn til at skoler må ha fraværsregistrering og tar kontakt med familien tidligst mulig for å finne løsninger.

Når først skolevegringen er etablert, er det viktig å finne de bakenforliggende årsakene til problemene. MST-metodikken skiller mellom såkalte pushfaktorer, altså hva som dytter barna vekk fra skolen, og pullfaktorer; hva som holder dem hjemme.

Typiske pushfaktorer er skremmende situasjoner på skolen, for eksempel mobbing og vonde følelser som utløses på skolen, eksempelvis prestasjonsangst. Typiske pullfaktorer er oppmerksomhet, kos og omsorg hjemme eller trang til å løse andres problemer, det kan være foreldre som utsettes for vold, syke søsken osv.

Sammen med familien og skolen blir vi enige om hva som gjelder i akkurat dette tilfellet, og finner ut hvordan vi kan snu mønsteret. Omfattende skolefravær er svært komplekst, og vi trenger alle gode krefter med på laget. Derfor er MST-terapeutens rolle som koordinator utrolig viktig.

Det aller viktigste for å få ungdom tilbake på skolen er imidlertid en lærer som ser dem og liker dem – og derfor har vi alltid fokus på å styrke relasjonen lærer-elev.

I fjor jobbet MST med over 500 familier. 30 prosent av ungdommene fulgte opp skole eller arbeid da de startet, mens hele 88 prosent gjorde det ved avsluttet behandling. Det er ikke alle disse som faller inn under kategorien «omfattende skolefravær», men det gir en pekepinn på kompetansen teamene har på å jobbe godt opp mot barn og unge med skolevegring.

Et annet tiltak er Skolelos. Et nytt kunnskapsbasert hjelpetiltak hvor ansatte ved kommunalt barnevern får økonomisk støtte, opplæring og veiledning for å kunne være en slags mentor. Dette er en likeverdig partner som kan bidra på mange ulike støttende måter, men som ikke setter mål eller bestemmer hvordan disse skal nås. En skolelos skal møte ungdom, avtale et samarbeid der ungdommen skal få til noe, samt følge dette opp. Oppfølgingen skal være individuelt rettet, noe som betyr at all aktivitet skal ha utgangspunkt i ungdommens ønsker, drømmer og behov.

Målgruppen er barn og unge i alderen 12 til 18 år med eksisterende tiltak i barnevernet som står i fare for ikke å gjennomføre skole. Bufdir har utviklet, testet og forbedret tiltaket siden 2018 og arbeider nå med å videreutvikle opplærings- og veiledningsverktøy som i størst mulig grad vil være nettbasert. Dette vil kunne sikre en nasjonal ordning som vil «treffe» ungdom i målgruppen over hele landet.

Siden 2018 har vi testet Skolelos i ni barnevernstjenester (17 kommuner og bydeler) over hele Norge, og om lag 90 ungdommer har fått hjelp av i alt 12 skoleloser. Flere runder med brukerevaluering har gitt gode tilbakemeldinger.

Skolelosen har hjulpet flesteparten av ungdommene med å finne sin måte å mestre skolen på, og verdien av Skolelos bekreftes også av lærere, foresatte og kollegaer i barnevernet.

Disse to tiltakene er ingen mirakelkur, men de er tiltak med gode resultater. Vi håper Totland er enig i at slike tiltak fra barnevernet kan bidra til å hjelpe barn og unge med alvorlig skolevegring.