Atferdsproblemer: Gjør det som virker!

Forekomsttallene i forhold til atferdsproblemer varierer, men en kan trolig si at omtrent 5 prosent av barne- og ungdomsbefolkningen utvikler problemene.

Problemene er alvorlige for dem det gjelder og for samfunnet. Når et barn utvikler atferdsproblemer påvirker dette mange flere enn barnet. Barnets familie og de miljøer barnet ferdes i, som for eksempel skolen, blir påvirket. Barn med atferdsproblemer har også dårligere prognose enn andre barn i forhold til fremtidige problemer, eksempelvis større risiko for kriminalitet og rusmisbruk.

Barnevernet, både det kommunale og det statlige (Bufetat), bruker en veldig stor del av sine ressurser på ungdom med atferdsproblemer. Mange av ungdommene må på et tidspunkt flytte fra familiene sine, for å bli plassert på institusjoner. Flertallet av disse ungdommene, og familiene deres, fikk trolig ikke et godt nok tilbud da barna var yngre. Ved å gripe effektivt inn tidlig nok forebygger en de mest alvorlige atferdsproblemene, og reduserer behovet for institusjonsplasseringer.

Det finnes i dag flere metoder som har dokumentert positiv effekt, både i forhold til forebygging og behandling av atferdsproblemer. Disse metodene må i større grad tas i bruk. Eksempler på metoder er «De Utrolige Årene» (forebygging og behandling av barn i alderen 0–12 år), PMTO (behandling for barn i alderen 3–12 år), TIBIR (forebygging og behandling for barn i alderen 3–12 år), PALS (program for bedre skolemiljø) og MST (behandling for ungdom i alderen 12–18 år). Mange av metodene er designet for å hjelpe foreldrene til å samarbeide bedre med barna/ungdommene, for så å forebygge/redusere problematferd.

For at flere barn, ungdom og familier skal få forskningsbasert hjelp på et tidlig nok tidspunkt må flere ting gjøres.

Utviklere av, og de som implementerer, forskningsbaserte metoder må gis tilstrekkelige midler. Dette er et ressurskrevende, men nødvendig arbeid. Kunnskap om forskningsbaserte metoder, og metodens teorigrunnlag, må i større grad være pensum ved relevante utdanninger.

Dette gjelder spesielt på førskolelærer-, lærer- og barnevernspedagogutdanninger. De som arbeider med barn og ungdom må få opplæring i effektive metoder. Dette gjelder for eksempel ansatte i barnehager, skoler, helsestasjoner og barnevern. Kommunene må gis midler – trolig øremerkede – til å kunne igangsette forebyggings- og behandlingstiltak tidlig nok. Fagfolk må velge forskningsbaserte tiltak der det er tilgjengelig i forhold til den aktuelle problematikken. Forskningsbasert kunnskap må styre valg av tiltak, ikke personlige preferanser, ideologi eller «gammel vane».

Barn med atferdsproblemer, og barnas familier, fortjener å bli behandlet med de beste tilgjengelige metodene. Når det finnes metoder med dokumenterbar positiv effekt, er det ikke akseptabelt at barn tilbys metoder vi ikke kjenner virkningen av.

Foreldre til barn med atferdsproblemer bør kreve at tiltak iverksettes så fort utfordringene er identifiserte. De bør også etterspørre dokumentasjonsgrunnlaget for de tiltakene som anvendes, og kreve at de best dokumenterte metodene benyttes.

Kommunale ledere – med rådmenn i spissen – bør undersøke hvilke tiltak barn, unge og familier fra deres kommuner tilbys. Det samme bør lokalpolitikere – med ordførerne i spissen – gjøre. De har et felles ansvar, og en felles interesse av at barna og familiene får et best mulig tilbud.

Forebygging og tidlig intervenering iforhold til atferdsproblemer tjener alle på. Barna og familiene får det bedre, samtidig som sannsynligheten for at barna utvikler mer alvorlige problemer blir redusert. Dette er også samfunnsøkonomisk lurt. Innsatsen belønnes med at færre barn utvikler alvorlige problemer som kriminalitet og rusmisbruk, og ved at behovet for institusjonalisering reduseres.

Skrevet av: Are Karlsen (Ap), Leder, hovedutvalg for kultur, oppvekst og familie, Horten kommune