Debatt
Åslaugs metode
Åslaug Haga kan gå vinnende ut av reformprosessen, selv om regionreformen faktisk ikke betyr særlig annet enn et navneskifte.
Det hun må få til, er et lite, men snedig politisk grep. Stortingsmeldingen «Regionale fortrinn - regional framtid» åpner for et slikt grep.
Det er sagt at fylkeskommunen står og råtner på rot. Den stadig lavere valgoppslutningen gjør karakteristikken sann. I flere fylker er den nede på 40-tallet. Haga kan snu fylkestingsvalgenes pinlig lave valgoppslutning til sin fordel.
Kommunalministeren selv bruker ordet «forvitret» når hun beskriver fylkeskommunen.
- Nå stanser forvitringen, sier hun, og insisterer på at vi må se at hun har brutt inn og stanset forfallet.
Haga sier hun snur trenden, for nå starter rehabilitering ved tilførsel av ny myndighet og nye oppgaver.
Rehabiliteringen består i å drøfte muligheter for reform, men det varsles få umiddelbare handlinger. Meldingen beskriver forhandlinger om reform etterfulgt av proposisjoner. Blant det mest konkrete, er varslet om at kongekrabbeforvaltningen skal reformeres. (Det hele smaker jo litt av hummer og kanari.) Hva skal vi så kalle det vi ser? En ny og vital politisk makt? En forsterket fylkeskommune eller et sminket, døende politisk legeme?
Kanskje vi ikke skal være så opptatt av karakteristikken, bare slå fast at fylkeskommuner heretter skal hete regioner; ellers er det lite. Strukturene kommer til å beholde sine geografiske navn og funksjoner. Det vil den angivelig slankere Fylkesmannen også, stort sett - Fylkesmannen vil fortsatt være «høy og mørk».
Selv om Høyre og Frp dominerer etter neste stortingsvalg, klarer de neppe å fjerne forvaltningsleddet. (Lett sagt, men ikke fort gjort Erna.) Motstanderne av regioner kommer til å møte de samme endringsbarrierene knyttet til valgkretser og oppgavefordeling som regiontilhengerne.
Johan Petter Barlindhaug, som ledet Distriktskommisjonen, er skuffet over hvor lite som ligger i meldingen, men han ser en metode for å tvinge fram store og sterke regioner. Da må regionmakttilhengerne i hovedstadsområdet «fylke» seg. Barlindhaugs metode innebærer at Oslo og andre rundt Viken må gå sammen. Da blir Oslo-regionen så overveldende stor og full av kraft at den når en kritisk masse. En sterk Oslo-region vil legge et så sterkt endringspress på resten av landet at resultatet kan bli en robust reform med fem regioner.
Ethvert valg er et fyrverkeri. Valget er det representative demokratis nyttårsfeiring, men når deltakelsen i valg synker, blir festen tam. Da forvitrer den politiske strukturen.
Stortingsmeldingen åpner for at det kan holdes valg til regionting i 2009. Et slikt grep kan stanse forvitringen, og det er dette som er Åslaugs metode.
Resonnementet er slik: For å ha større politisk legitimitet enn fylkeskommunene, må regionene komme sterkere ut i valg.
Ved å legge valget av regionting sammen med stortingsvalget, øker valgoppslutningen og den politiske legitimiteten. Uansett hvor små regionene blir og hvilke oppgaver de får, vil de ved et slikt grep komme sterkere ut enn dagens fylker. En regionreform som avsluttes med et valg der velgeroppslutningen blir 20-25, kanskje 30 prosent større, blir sett på som en suksess - åkke som.
Dersom dette er Åslaugs plan, så er den et Columbi egg. Om Haga får det som hun vil, går hun ut av perioden som vinner, og den «sminkede fylkeskommunen» har fått vaksine mot Erna-virus i noen år framover.