Demokratiets lokale laboratorier

Tilliten til demokratiet i Norge er høyere enn i de fleste andre land. Det er langt fra i krise. Men noen utviklingstrekk bekymrer forskerne fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Norce i den ferske rapporten de la fram tirsdag.

Tilliten til politikere og politiske institusjoner har falt noe de siste årene, men fra et historisk høyt nivå etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Tilliten er litt høyere til lokaldemokratiet.

Det som bekymrer forskerne, og kommunalminister Nikolai Astrup (H) som hadde bestilt rapporten, er at forskjellene i tillit øker. Den faller blant velgere som hadde lav tillit fra før, de som har lav utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet og som deltar sjeldnere i valg.

Den faller også i små kommuner i distriktene, og det henger trolig sammen med at by-land-konflikten var sentral i lokalvalget i fjor.

Tilliten til politikere og partier svinger. Det kan være gode politiske grunner til at velgere i distriktene og fra lavere sosiale lag er misfornøyde med dagens regjering. Det bekymringsfulle er at mistilliten også rammer de politiske institusjonene – Stortinget og kommunestyrene. Det svekker demokratiets legitimitet.

• Hør også:Podkast med innslag fra seminaret

I det norske lokaldemokratiet har tusenvis av lokalpolitikere blitt utdannet i demokrati gjennom snart to hundre år. Her er demokratiet blitt utvidet først, med stemmerett til stadig større grupper. Og i 356 lokaldemokratiske laboratorier blir demokratiet utviklet når nye former for involvering og deltakelse mellom valg prøves ut.

Når lokaldemokratiet utdanner politikere, utvider stemmeretten og utvikler deltakelsen, så bidrar det også til å styrke tilliten til demokratiet nasjonalt.

Men i ett av rapportens kapitler finner ISF-forsker Marte Winsvold ut at lokale medvirkningsordninger mellom valg ikke automatisk øker tilliten til politikere og politikk – eller styrker den politiske selvtilliten til å delta.

Dette kom ganske overraskende på forskerne, men de har også gode forklaringer på hvorfor det er slik. Når politikerne inviterer innbyggerne til å delta på folkemøter, i utvalg eller på andre måter, så er det i seg selv et signal om at de vil lytte til innspill. Men hvis de som deltar ikke opplever at politikerne er lydhøre, kan det svekke tilliten til hvordan lokaldemokratiet fungerer.

I tillegg er rekrutteringen skjev. De få som deltar er godt voksne, høyt utdannede menn – altså omtrent de samme som sitter i kommunestyret, som Winsvold bemerket på seminaret om rapporten. De som har lav tillit til demokratiet, deltar heller ikke mellom valg.

Funnene overrasket også kommunalminister Astrup, som finansierer mange av medvirkningstiltakene. Han varslet at han vil ta med seg funnene videre. Men at medvirkningstiltak ikke gir noen målbar effekt på tilliten, betyr ikke at de bør stanses. Men innretningen bør endres, slik Winsvold også foreslår.

Hun anbefaler målrettede tiltak mot grupper som er underrepresentert i lokaldemokratiet – kvinner, ungdom, innvandrere, lavt utdannende – for å styrke deres politiske selvtillit. Og peker på skolen som en egnet arena. Alle går på skolen.

Den skjeve rekrutteringen kan motvirkes med tiltak hvor den faste gjengen ikke får være med, men hvor det skjer et tilfeldig utvalg blant innbyggerne. Slik fungerer borgerpanelet som først Bergen, senere flere kommuner, har brukt.

Når de ber om innspill, må politikerne også faktisk lytte til innbyggerne. De kan ikke si ja til alle forslag, selvfølgelig, men i hvert fall behandle alle innspill på en åpen og seriøs måte – og kommunisere tydelig hvordan det skjer.

Åpenhet og aktiv, forståelig kommunikasjon om de politiske prosessene kan i seg selv styrke tilliten til hvordan det lokaldemokratiske systemet fungerer.

Hvis prosessene faktisk er gode, da. Det er jo det grunnleggende: Skal lokaldemokratiet få tillit, må de politiske prosessene være tillitvekkende. Testen er at mindretallet som taper en politisk sak, fortsatt skal være ganske fornøyd med hvordan vedtaket ble fattet.