Få følger loven ved ansettelser

Fra 1. januar er offentlige virksomheter pålagt nye krav når de lyser ut toppstillinger. Det skal i utlysningsteksten presiseres at søkernavn kan bli offentliggjort selv om søkeren ber om hemmelighold. Lovteksten understreker dessuten at terskelen for hemmelighold skal være høy.

Men bare 6 prosent av de 62 første stillingsannonsene som ble skrevet etter at lovendringen trådte i kraft, oppfylte lovens krav. Det viser en undersøkelse offentlighetsutvalget i Norsk Presseforbund har gjort av annonser for kommunale toppjobber og lederstillinger i Nav. Annonsene har stått i Kommunal Rapport eller på nav.no.

Enkelte av kommunene hadde riktignok mer utfyllende annonsetekster på Internett enn på trykk. Men selv om nettannonsene tas med i vurderingen, øker andelen kommuner som fulgte lovens krav bare til 25 prosent.

Hemmelige navn

Offentlighetsutvalget undersøkte 20 av ansettelsene nærmere. Av disse var ti rådmannsstillinger og ti andre lederstillinger, som kommunalsjef og leder av interkommunalt barnevern.

Da utvalget fikk de offentlige søkerlistene til disse stillingene, var 43 av 221 navn unntatt offentlighet. Det tilsvarer to av ti søkere.

Ifølge loven skal det foretas en konkret vurdering av den enkelte søkers begrunnelse for å be om konfidensialitet. I vurderingen skal det legges vekt på om det knytter seg særlig offentlig interesse til stillingen. I slike tilfeller skal terskelen for å unnta navn være høy, noe også Sivilombudsmannen har understreket i flere uttalelser.

Offentlighetsutvalget klaget i alle tilfellene der de ble nektet innsyn. Flere kommuner valgte da å offentliggjøre alle navnene. Men fire - Bergen, Ringsaker, Oppegård og Alstadhaug - holdt fortsatt tilbake totalt elleve søkernavn. Etter klage til Fylkesmannen ble disse kommunene pålagt å offentliggjøre åtte av navnene.

Ikke god nok grunn

Undersøkelsen gir flere eksempler på begrunnelser for hemmelighold som ikke holder mål.

En søker til en stilling som kommunalsjef i Oppegård ville for eksempel ikke ha navnet sitt offentliggjort fordi hun fryktet at dette ville skade hennes karrieremuligheter hos daværende arbeidsgiver.

Det samme vil gjelde for de fleste søkere til alle typer stillinger, bemerker Fylkesmannen i Oslo og Akershus, og konkluderer med at dette ikke kan anses som «særlig grunn» til hemmelighold.

En annen søker til samme stilling ba om anonymitet for å unngå spekulasjoner og uro på arbeidsplassen. Men vedkommende hadde ikke redegjort for hvorfor han fryktet dette. Fylkesmannen konkluderte derfor med at han ikke hadde grunnlag for å vurdere konkret om frykten var berettiget. Han la til grunn at heller ikke kommunen hadde hatt mer informasjon om dette, og konkluderte med at ønsket ikke var vurdert etter lovens forutsetninger.