Roboter kan bli nytt eventyr i Odense

– Det blir flere eldre, og færre ansatte. I Danmark har vi en krise. Det er ikke økonomi til å gi god nok service til borgerne. Vi er nødt til å jobbe hurtigere og bedre med færre medarbeidere, sier Henning Seiding som er direktør i Welfare Tech Region.

Bak navnet står 22 kommuner, regionale utviklingsorganisasjoner, sykehus, designfirmaer, universiteter og teknologibedrifter. Staten har satt av 3 milliarder i et fond som heter ABT-fondet (Anvendt Borgernær Teknologi), og det gir støtte til prosjekter. EU-penger har de også fått. Selv er Seiding utlånt fra Odense kommune hvor han er direktør for nettopp velferdsteknologi.

Skeptiske dansker

 Syd-Danmark er utpekt som regionen hvor denne teknologien skal utvikles og produseres. For danskene ser også arbeidsplasser og fremveksten av en ny bransje i roboter og teknologi som skal hjelpe oss når vi blir gamle og hjelpetrengende. Det snakkes om at robotene kan bli det nye vindmølleeventyret. Men det er et lite stykke fram. Og alle er ikke like entusiastiske som Seiding og hans kollegaer i forskningsparken i Odense.

– Danskene er skeptiske og konservative. De ser på denne teknologien og sier: Nææ, det der kan vi vel ikke bruke.

Støvsugeroboten

Men selv om danskene skulle være konservative, så er de langt fremme i Norden og Europa. I Odense har de for eksempel innført støvsugerroboter på alle sykehjem. Et av dem er Plejehjemmet Svovelhatten. Rengjøringsleder Eva Jensen er en godt voksen dame, men hun er slett ikke redd robotene. Tvert imot har de gitt henne en lettere hverdag.

– Jeg kan merke det på mine skuldre og ryggen. Det er mindre belastning når robotene går og støvsuger hele natten. Da kan jeg gå i gang med vasken om morgenen, sier hun.

Svovelhatten har besøk fra Gribskov kommune nord for København. Jensen demonstrer og forteller og de tilreisende omsorgsarbeiderne spør.

– Men er det ikke farlig å la dem gå om natten? Hva om en beboer kommer ut og snubler i den? Blir ikke de demente redd for dem? – Hvor mye støv kan den samle opp? Trengs det vedlikehold?

Og vedlikehold trengs. Børster må skiftes og lo må fjernes. Roboten må settes til ladning. Og selvfølgelig: Man må følge litt med på at beboerne ikke kommer ut av rommene.

Frigjøre tid

Eva Jensen forteller at hun også har en vaskerobot, men den anbefaler hun ikke. Den er ikke stor og kraftig nok for en institusjon. Men når vaskerobotene kan ta mer enn tre desiliter vann, da skal de ha en sånn på Svovelhatten, sier Jensen, og pleiehjemsleder Lene Fornesbek nikker. Så får de det spørsmålet: Frigjør roboten tid til pleie?

– Det vil de gjerne vi skal svare «ja» på nede på rådhuset, men for oss som bare har Eva som rengjører så gjør det ikke det. Men Eva får bedre tid til andre rengjøringsoppgaver, sier Fornesbek.

Hun understreker derimot at på noen av de andre pleiehjemmene i kommunen får rengjørerne tid til å sette seg ned med de gamle, mens roboten går rundt og samler støv.

At robotene skal frigjøre tid til omsorgsoppgaver er et springende punkt for om man satser på teknologien eller ikke. Danske forskere har laget et grovt overslag som viser at 5.000 årsverk kan spares i offentlig sektor med støvsugerroboter. Men som besøket på Svovelhatten viser. Også roboter trenger litt pass og omsorg, og noen må gjøreogså den jobben.

Men noe som har vist seg å være arbeidsbesparende er japanske toaletter som vasker og tørker de gamle. 

– Vi har vært et forsøk på et pleiehjem i Kolding kommune. Der hadde de to toaletter. På ett år sparte det 0,75 prosent årsverk, forteller Henning Seiding.

Selen Paro er en annen oppfinnelse som også har funnet veien til de eldre dementes fang. Selen er full av sensorer slik at den gir respons når den blir strøket på eller snakket til. Den er fin å holde, og bringer fram gode følelser Bruksområdet er for urolige demente. Nå de får selen i armene, synker stressnivået. I Danmark er det nå rundt 100 seler i bruk.

Etiske diskusjoner

Mer diskusjon har det vært rundt vaskeroboten. Den ser ut som en slags bilvask hvor den gamle blir lagt på en båre og kjørt inn i en trommel for å bli spylt med lunkent såpevann og skylt. Noen mener de gamle da blir behandlet som en ting, og at det er uverdig. Andre synes det må være mer uverdig å være avhengig av og bli vasket av andre mennesker. Et pleiehjem på Jylland skal prøve ut vaskemaskinen som er i bruk i Japan.

Den samme diskusjonen har oppstått rundt den automatiske spiseskjeene. I Odense har de en på robotsenteret, en på et pleiehjem og en hos en yngre funksjonshemmede person. Den dagen vi skal se den i bruk på sykehjemmet er den til reparasjon. Så også roboter får sykefravær.

 Men på Senter for robotteknologi, som ligger i Forskerparken sammen med andre teknologiske utviklingsbedrifter, har de en spisearm som kan styres med en liten joystick eller med en pedal. Forskerne på senteret jobber med å få den styrt med blikket. Armen kan altså plukke opp maten og føre den til munnen til pasienten. At det er mye arbeid å spare på automatisk mating er sikkert, men enkelt å få til blir det ikke. Særlig ikke med demente personer som kan bli redde av armer som beveger seg av seg selv. Bruksområdet er størst hos mentalt friske funksjonshemmede.

Et annet apparat som så vidt er i bruk i Sverige, er den såkalte sjiraffen. Den skal settes i forsøk i Danmark. Sjiraffen har et understell med hjul, en lang hals og en skjerm. Det er Skype på hjul, og Skype er altså videotelefoni via Internett. Sjiraffen kan fjernstyres. Det betyr at hjemmetjenesten kan ringe opp fru Hansen, se hvordan hun har det, slå av en prat og styre sjiraffen rundt i rommet og finne ting hun har glemt eller mistet. Pårørende kan også ringe sine gamle. Sjiraffen vil da finne den gamle der hun sitter i sofaen, og man kan snakke og se hverandre.

Samarbeid med Japan

Danmark har inngått et samarbeid med Japan om utvikling av velferdsteknologi, og japanerne som ikke har en offentlig eldreomsorg er kommet lenger i å utvikle produktene. Men de har problemer med å få de til dels dyre apparatene ut på markedet. Privatpersoner med god råd kjøper dette til sine eldre. I en skandinavisk kontekst med en offentlig finansiering kan utprøving og storinnkjøp utføres, og bruken av velferdsteknologien kan komme i gang.

Men det finnes også teknologi som ikke er direkte overførbar fra Japan til Skandinavia. På robotssenteret har de en japansk selvtømmende bleie. Det er altså et bekken som suger ut ekskrementene og vasker pasienten. Alt går over i en boks ved siden av, og derfra blir avfallet tømt. Konsulent i robotteknologi Jørgen Løkkegaard mener den er for ekstrem for Danmark. Mange mener det eruetisk å legge de eldre i en slik maskin.

– Kanskje kan den brukes på ryggopererte som skal ligge urørlige i fem dager etter en operasjon. Og kanskje på pasienter som ligger for døden. Men den vil neppe bli brukt i daglig pleie i eldresektoren, tror Løkkegård.

Etikkdiskusjonen dukker altså opp hele tiden ved anvendelse av ny teknologi. Fagforeningene er ofte først ute med å hevde at noe er uetisk. De er også redde for at arbeidsplasser forsvinner. De eldre selv trenger tid til å venne seg til maskinene, og vil de absolutt ikke ha teknisk hjelp, skal de kunne bli hjulpet av en person i stedet. Yngre funksjonshemmede er ofte positive til å bli mer selvhjulpne gjennom ny teknologi. Og dagens 50–60 åringer vil være mye mer vant til teknologi når de blir gamle og hjelpetrengende.

Diskutere med roboten

Omdiskutert blir også de nye selskapsrobotene som skal være et supplement til menneskelig kontakt. På senteret har de for eksempel roboten NAO som kan føre enkelte samtaler, gjøre kunster som får folk til og smile, eller gjøre gymnastikkøvelser og være trimlærer for pasienter som trenger opptrening. NAO har allerede vært på besøk på pleiehjemmet, og han spredde trivsel på oppholdsrommet.

Den leende Buddha er foreløpig bare en prøvemodell som står på senteret. Det er altså en figur som reagerer på latter. Når pasienten ler, ler Buddha-figuren og blåser seg opp. Til slutt er den stor som en ballong og synker sammen. Da har både Buddha og pasient fått seg en god latter. Og det forlenger som kjent livet.

Både Buddha og NAO er bygd på leketøysteknologi, og robotsenteret er fullt av hunder som bjeffer, dinosaurer som labber og katter som beveger halen. Studenter og forskere leker med teknisk lego. Alt for å komme videre.

– Noe som i utgangspunktet er tenkt som et leketøy, kan selvfølgelig brukes terapeutisk en dag, sier Jørgen Løkkegaard.