Ordføreren går &8211; administrasjonen består

NESODDEN

Kartet fra Kommunal Rapport som viser ordførerfordelingen 1995–99, er i ferd med å falle ned fra veggen på ordfører Thor Eggens (H) kontor. Tapen er slitt, og et nytt kart går snart i trykken.

Om fargen på Nesodden blir høyreblå denne gangen, vet ingen. Den politiske situasjonen er uavklart. Kommunestyret er redusert fra 35 til 27 representanter. SV og Høyre er like store, med seks representanter hver. Ap har mistet fem av sine ti plasser i kommunestyret, FrP har beholdt sine fire.

– Det viktigste for oss som ansatte er ikke hvilket parti som får ordføreren. Gamle får sykehjemsplasser og unger får barnehageplasser uavhengig av hvem som styrer. Men som innbyggere er vi selvsagt opptatt av at ordføreren har god kontakt med folk. Han er jo folkets mann i kommunen, sier juridisk rådgiver Turid Os.

Hun har arbeidet i kommunen i over 12 år.

På ordførerens kontor henger forgjengerne i ovale, svarte rammer. Helt tilbake fra 1837. De er alle menn. Og alle dagens potensielle ordførerkandidatene er menn. Men i kommunens toppetasje treffer vi bare kvinner.

– Det er klart vi prater om hvem som blir ordfører. Samtlige kandidater er ferske. Her må vi sikkert drive voksenopplæring! fleiper Os, utviklingssjef Anne Nesheim og formannskapssekretær Monika Jørgenvåg.

De tre damene skal alle jobbe tett på den nye ordføreren.

Jørgenvåg har jobbet i Nesodden kommune siden 1985. Hun begynte på sentralbordet. Nå er hun formannskapssekretær. Jobben hennes er å skrive protokoll fra de politiske møtene. Hun synes møtene er spennende, men å satse på politikk selv, nei, det kunne hun ikke tenke seg. Hele tre ordførere fra henholdsvis Høyre, Ap og SV har kommet og gått siden Jørgenvåg begynte i jobben. Han som satt i ordførerstolen i 1985 er den samme som i dag.

– Har forskjellige ordførere forskjellig måte å forholde seg til administrasjonen på?

– Ja, det er klart. De er ulike mennesketyper som stiller forskjellige krav til sine medarbeidere. Vi lærer oss hvordan de vil ha det etter hvert. Og skjønner hva som skal gjøres, og hva vi ikke bør spørre om. Men jeg har hittil ikke opplevd å ha dårlig dialog med noen av ordførerne, sier Jørgenvåg.

– Fordi vi har en veldig trang økonomi og må prioritere stramt, er det bare nyanseforskjeller mellom partiene når det kommer til praktisk politikk. Og alle kandidatene virker seriøse. Om ordføreren er det på deltid eller på heltid er viktigere for administrasjonen enn hvilket parti han kommer fra. Det viktigste er at han er tilgjengelig, slik at vi kan rådføre oss med ham. En ordfører på heltid kjenner sakene bedre, mener Os.

Hun understreker at administrasjonens oppgave er å utrede konsekvensene i forkant av vedtak og gjennomføre politiske beslutninger i etterkant. I det daglige er det de ansatte som styrer «kommunebutikken».

– Det er klart vi har meninger som innbyggere. Men jobben vår er lojalt å gjennomføre vedtak. Vi er litt kjedelige sånn, sier Os og ler.

Jørgenvåg håper den nye ordføreren er en person det går an å prate med og som kan lytte også. Ryddighet og god oversikt over sakene er andre egenskaper hun ønsker seg.

På sentralbordet har ikke Mona Blix Henriksen og Gro Kvaksrud noen særlig tro på at de vil merke stor forskjell på hvem som blir ordfører.

– Det er vel mest sjefene som vil merke forandringene, tror de.

M en begge har som et helt klart krav at den nye ordføreren må følge følgende fjellvettregel: Meld fra hvor du går!

Kl. 11.45 er det lunsj. Ingen stoler er ledige i kantina. Noen slår på glasset. Det blir nesten helt stille. Stabsrådgiver Kato Jahr tar ordet:

– Hva er Gibraltarskallen?

– Det høyeste punktet på Gibraltar!

– Nei, det er en skalle.

– En sånn skalle man får dagen derpå? foreslår en dame, og tar seg til pannen.

– Nei. Det er en skalle av en neandertaler, funnet ved Gibraltar, svarer Jahr.

– Hvem var Bertha von Suttner?

– Det var hun med «Farvel til våpnene».

– Nei, det var Hemingway.

– «Legg ned våpnene» var det kanskje?

– Ja, det kan stemme. Hun var en østerriksk pasifist som levde fra 1834 til 1914, svarer Jahr.

Spørsmålene er hentet fra baksiden på Dagsavisen.

– Dette har skjedd hver dag de siste 20 årene, hvisker Nesheim.

– Hver dag er det Kato som leser spørsmålene. Når han ikke er her, tar noen andre over.

Diskusjonen om spørsmålene går videre rundt bordet. Når Jahr er ferdig med de ti spørsmålene, reiser alle seg. Lunsjen er slutt.

– Nesodden kommune er et godt sted å jobbe, sier Os.

Jørgenvåg og andre nikker bekreftende. Og så går livet går sin vante gang, i den gamle tyskerbrakka som ingen vil kalle for rådhus.

Skrevet av: Siri Baastad