Surt klima i ettpartikommuner

- Frustrasjonen blant opposisjonspolitikerne dreier seg ikke bare om at de blir nedstemt i sak etter sak. Det dreier seg også om den politiske kulturen som utvikler seg når makten nærmest går i arv, sier statsviter Mona Strand, som leder Institutt for samfunnsvitenskap ved Høgskolen i Hedmark.

I 1999 intervjuet hun kandidater på by- og bygdelistene i Hamar og Stor-Elvdal til sin hovedfagsoppgave. Begge kommuner hadde i årevis vært dominert av ett parti, Ap. Strand ville finne ut hvorfor personer som var lei det sittende regimet valgte by- og bygdelistene framfor etablerte opposisjonspartier. Hun fant at det dels dreide seg om enkeltsaker og at partiskillene ble oppfattet som irrelevante i lokalpolitikken. Men vel så viktig var frustrasjonen over de politiske prosessene. De opplevde at beslutningene i realiteten var tatt før sakene ble lagt fram til politisk behandling, og at det var lite kontakt mellom kommuneledelse og velgere.

- De omtalte den politiske kulturen som preget av et fåmannsvelde. Politisk og administrativ ledelse var tett vevet sammen og tok standpunkt til viktige saker. Disse standpunktene ble lydig fulgt opp av flertallet i kommunestyrene, til dels ved bruk av partipisk, forteller Strand.

Hun understreker at det er deres opplevelse av den politiske kulturen hun har undersøkt, ikke kulturen i seg selv.

Strand tror en vil finne mye av det samme i alle kommuner, der ett parti har hatt rent flertall i lang tid, uansett om dette er Ap eller Sp. Ingen forskere har studert den politiske kulturen i slike kommuner nærmere.

- Det burde absolutt vært gjort. Og Sør-Odal ville vært et helt unikt og morsomt case, mener Strand.

Hun påpeker at Henning Myrvang klarte å få over 60 prosent av stemmene også den åttende og siste gangen han stilte til valg som ordfører.

- Myrvang nyter en veldig stor personlig popularitet, som nærmest hever ham over kravene til politisk kultur. Han er en borgermestertype som kan vise til resultater og blir godt likt.