Samfunnets usynlige lim

Gjestekommentar: «Da har du ikke mye sosial kapital», tenker kanskje noen av leserne, og det med rette: Det var faktisk Putnams bok som introduserte begrepet sosial kapital. Begrepet handler om hvilket nettverk du har, hvilke mennesker du kan regne med, hvem som vil stille opp for deg når du er i knipe. Putnam mente at amerikanernes sosiale kapital var i ferd med å smuldre opp mellom fingrene deres. De hadde ikke lenger tid til å delta i dugnadsarbeid og organisasjonsliv, og mange flyttet så ofte at de ikke engang rakk å bli kjent med sine naboer.

Putnam tegner et dystert bilde, men det ble tatt alvorlig nok til at president Clinton viste til boken i sine politiske taler. (Det var tider, griper man seg i å tenke, da USA hadde en president som visste opp ned på en bok!)

Spørsmålet er hvordan det står til i Norge. Frivillig arbeid, som kan være alt fra natteravnvirksomhet til speiding, korpsdugnader og pølsesalg for fotballaget, fyller et tomrom som ville bli enormt stort om det ikke ble fylt. Uten frivillig arbeid ville vi ikke bare hatt et kaldere samfunn; det spørs om vi hadde hatt noe samfunn overhodet.

Da Margaret Thatcher sa, for rundt 15 år siden, at «there is no such thing as society», glemte hun det usynlige limet i samfunnet. Hun så bare enkeltindivider, familier, arbeidsplasser, marked og stat. Samfunnet er det som befinner seg mellom familien og offentlig sektor på den ene siden, og mellom familien og markedet på den andre siden. Det er der vi blir borgere og ikke bare kunder og klienter.

Det er med frivillig arbeid som med gaveutveksling: Det er bare i teorien at den er helt fri. I virkeligheten er det klare, men usynlige normer som avgjør hvem man utveksler gaver med, og det finnes likeledes ingen frivillighet uten forpliktelser. Du stiller opp, du jobber gratis for foreningen på kveldstid, og hvis du skulker, blir du møtt med sanksjoner.

I en verden der alt måles i individuell vinning og tap, er frivillig arbeid uforståelig. Kanskje det var derfor fru Thatcher ikke så det frie foreningslivet, da hun påsto at samfunnet ikke fantes.

Hvorfor bruker så mange av oss så mye av fritiden på en innsats som verken er økonomisk lønnsom eller gir politisk makt?

Svaret er at vi innerst inne vet at uten frivillig innsats, stanser samfunnet. Det er deltakelse i ubetalt, men samfunnsnyttig arbeid som gjør oss til borgere, og som gjør nærmiljøet til noe mer enn en sammenrasket ansamling bygninger. Så svaret på spørsmålet om hvem som tjener på det, er verken deg eller meg, men alle. Særlig de vi ikke kjenner. Det er nettverket av aktiviteter som finner sted mellom familien og staten, uavhengig av markedet, som skaper tillit til fremmede. Kanskje dette er det viktigste kriteriet på hva slags samfunn man har eller, rettere sagt, hvor mye samfunn man har. Et sted hvor man bare stoler på de man kjenner, og hvor alle andre oppleves som potensielle fiender, er jo ikke mye til samfunn.

Vi er heldige nok til å leve i et samfunn hvor vi tar det for gitt at de fleste er til å stole på. Det skyldes ikke minst at så mange gjør så mye gratis for store og små fellesskap. Og hvis de slutter å fungere, har vi ingen andre å skylde på enn oss selv.

Skrevet av: Thomas Hylland Eriksen