Parlamentarismen grunnlovsfestes

Riksretten, slik vi kjenner den i dag, vil opphøre å eksistere, og Stortingets to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, vil bli «nedlagt» i kjølvannet at endringene i riksrettssystemet.

Parlamentarismen

Et samlet Storting går inn for å innføre en bestemmelse i Grunnlovens paragraf 15 om plikt for statsråder til å søke avskjed og en plikt for Kongen om å innvilge søknaden etter et mistillitsvotum.

Siden parlamentarismen ble innført i 1884 er styreformen aldri blitt nedfelt i lovs form. Hovedprinsippet i parlamentarismen er at statsrådene må ha Stortingets tillit for å fungere i sine embeter.

I den nye paragrafen slås det fast at «Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene, eller til en samlet regjering».

Riksretten

Riksretten vil ikke bli nedlagt, men sterkt avpolitisert. De sidene ved dagens ordning som åpner for en utpreget utøvelse av politisk skjønn vil forsvinne, mens den rettslige dimensjonen blir styrket. Riksretten videreføres som en særdomstol for et avgrenset konstitusjonelt ansvar.

Etter dagens ordning består Riksretten av dommere fra Høyesterett og medlemmene i Lagtinget. Høyesterettsdommerne skal fortsatt være med, men lagtingsmedlemmene skal erstattes av et riksrettsutvalg. Dette utvalget skal bestå av lekdommere som velges av Stortinget for en periode på seks år. I alt skal Riksretten ha elleve medlemmer, fem dommere fra Høyesterett og seks medlemmer valgt av Stortinget. Ingen av dem som blir valgt kan være stortingsrepresentanter. Høyesterettsjustitiarius skal være Riksrettens president.

Tokammer-systemet forsvinner

Med avpolitiseringen av Riksretten mister Odelstinget sin rett til å reise saker for riksrett og Lagtinget sin dømmende myndighet i riksrettssaker.

I dag spiller de to kamrene også en rolle i lovsaker. En lov må først vedtas i Odelstinget og deretter sanksjoneres i Lagtinget. Stortinget mener at denne ordningen nå bør stå for fall.

I innstillingen til forslaget om å legge ned Odelstinget og Lagtinget pekes det på at de to avdelingene er valgt ved samme valg, og at Stortinget er delt på en slik måte at styrkeforholdet er det samme i begge avdelingene.

Lagtinget har heller ikke noe eget saksforberedende apparat slik at det er de sammen personene som forbereder sakene for både Odelstinget og Lagtinget.

Dermed har Lagtinget som regel ikke noe nytt å tilføre lovbehandlingen i forhold til behandlingen i Odelstinget. Lagtingsbehandlingen er som hovedregel mer formell enn reell.

For å hindre formelle feil ved vedtak av nye lover, foreslås det at nye lovforslag skal behandles to ganger i samlet storting med minst tre dager mellom hver behandling.

(©NTB)