Møte med folk, flagg og sterke følelser

Få kjenner Kommune-Norge bedre enn kong Harald og resten av kongefamilien. I boken «Harald V», ført i pennen av journalist og forfatter Per Egil Hegge, gir kongen tydelig uttrykk for hvor viktige disse besøkene er for han. For kongen har det viktigste ved disse turene vært «å møte menneskene i deres egen livssituasjon». Under signingsturen til Trondheim i 1991 understreket kongen at slike turer rundt i kommunene er selve grunnmuren i hans kongegjerning. Ifølge boken sa han det slik i en tale i Stiftsgården:

- Som kronprins og kronprinsesse bestemte vi oss for å lære vårt folk og land å kjenne. Våre fylkesturer var en bevisst handling for å oppnå vårt mål. De ga oss anledning til å besøke steder som vi ellers neppe ville fått besøke, små steder ute i havgapet, avsidesliggende fjellbygder og mindre industristeder. Fylkesturene utfylte derfor på en utmerket måte våre andre reiser og besøk rundt i landet.

Inntrenger

Det er imidlertid ikke bare ved jubileer og andre festlige anledninger at kongen gjester norsk kommuner. Også ved større ulykker og naturkatastrofer er kongen ofte på plass for å vise medfølelse med dem som er rammet. I Hegges bok gir han uttrykk for at slike besøk ikke blir gjennomført av plikt, men av dyp medfølelse med hans landsmenn, og mange som har møtt ham er full av lovord for den ydmyke, men likevel deltakende måte han har opptrådt på.

Kongen var blant annet på plass under flommen i Gudbrandsdalen i 1995. Oddvar Nustad var en av dem som mistet sitt hus i vannmassene, og senere fikk snakke med kongen. Hans ord dekker alle kommentarer landet rundt til kongens besøk i slike situasjoner:

- Jeg synes det er godt å vite at kongen bryr seg om oss.

Likevel innrømmer kongen at han ofte føler seg utilpass i rollen som kongelig sosialkurator i slike katastrofesituasjoner.

- Det er kanskje de gangene man føler at man kommer tettest inn på folk. Men jeg har det ikke helt godt med det. Jeg blir aldri helt kvitt følelsen av at jeg kanskje er en inntrenger. Jeg er ikke trygg på at jeg selv ville ha likt å få besøk av en fremmed etter et lammende slag, hvor man må føle seg nakne og vergeløse, sier kong Harald i boken.

Gode minner

Likevel er de fleste besøk rundt i Kommune-Norge preget av glede, jubel og viktig kontakt med nærmiljøer. Og selv om de etter hvert årvisse fylkesturene preges av høyt tempo - gjerne tre kommuner på en dag - sitter både ordfører og folket igjen med gode minner fra besøkene. Under sitt besøk i Trøndelag sommeren 2004, var kongeparet også innom Leksvik kommune. Selv om besøket tidsmessig var meget stramt, sa ordfører Borghild Husdal Buhaug to år senere at hun og kommunens 3500 innbyggere på vestsiden av Trondheimsfjorden var stolte av å få vise fram sin industrikommune. Også hun mener det betydde veldig mye for bygda og for industrilederne, som fikk mange svært gode kontakter.

- Så ble det jo lagt merke til at vi kunne servere sodd ved langbord i en maskinhall. «Vi rækne me at dæm kjæm te å huss på det», sa ordføreren med et smil.

Eller som en funksjonær på Slottet med lang erfaring med kongeparets virksomhet sier:

- Hvis kongeparet skulle utvikle et ønske om å bygge ned monarkiet i Norge, skal de bare holde opp med fylkesturene.

Ingen favoritt

På spørsmål fra Kommunal Rapport sier bokens forfatter, Per Egil Hegge, at kongen aldri har gitt uttrykk for at han har noen favorittkommune. Hvis man ser bort fra at han en gang uttalte at vi alle er litt «skaptrøndere».

Hegge sier at kongen i det hele er meget forsiktig med å gi noen form for rangering etter sine fylkesturer. Heller ikke et klagende ord, selv etter en meget rufsete tur med kongeskipet over Folla i Trøndelag i 2004. For en seilerkonge avfødte det bare en kort bemerkningom en tidligere ferd i sju meter høye bølger over Vestfjorden, en natt «hvor jeg rett som det var lurte på om det var noen seng under meg hver gang jeg landet».

Kanskje husker kongen spesielt besøket i Leka, hvor 300 lekaværinger, halvparten av kommunens innbyggere, fylte det dugnadsreiste samfunnshuset. Da kongeparet kom inn, reiste alle seg og sang Kongesaken. En så fulltonende mottakelsen virket sterkt. - Ja, sa kongen, da han noen måneder senere ble minnet om den kraftfulle utgaven av Kongesangen på Leka.

- Det virket uhyre sterkt. Det er rart, men det blir aldri noen vane. Det er like overveldende hver gang.