Mona motstrøms

Minimastene skjærer nedover fjellsiden. Gjennom eplehagen og ned til neste hus. De er grå, litt sprukne tømmerstokker i tre, og du ser dem ikke ved første øyekast. Fjordutsikten er så postkortvakker at det tar litt tid før du oppdager de sju svarte ledningene som leder inn til ordførerens småbruk med to okergule hus og en rød driftsbygning.

Men minimastene vil nok alltid være mer synlig enn monstermastene som regjeringen vil legge noen kilometer unna. Mona Haugland Hellesnes peker ut traseen under fjelltoppen Kvasshovden. På en klar sommerdag som denne kan hun se den fra hagen hvor hun serverer kaffe, skolebrød og moreller.

– Traseen vil komme over fjellet der, gå under Kvasshovden, og forsvinne over fjellet til Granvin, sier hun og peker.

Kvasshovden er et mye brukt fjell for bygdefolket. Her går det også motbakkeløp for lokalpolitikere om sommeren, og de håper å få NM i motbakkeløp hit.

– Jeg har løpt opp dit. I sommer feilberegnet jeg litt. Gikk for hardt ut, og hadde blodsmak i munnen ved toppen, smiler hun.

Men Kvasshovden er ingenting mot den langdistansen mot master hun har lagt ut på nå. I Hardanger har saken vært stor og mobilisert bredt i flere år. Men først den siste tiden har Hellesnes dukket opp fra fjorden og inn i TV-stua. Hun er tydelig, saklig og engasjert. Mastesaken har blitt et distriktsopprør som har vokst seg sterkere gjennom sommeren. Stoltenberg-regjeringens vedtak om master gjennom Hardanger ved feriestart hisset opp folk. Det var heller ingen ulempe for mobiliseringen at den oslobaserte NUPI-professoren Iver B. Neumann uttalte at motstanden var «gnål fra smågrupper i periferien». Det kulminerte med at Jens Stoltenberg nå vil vurdere sjøkabel fremfor monstermaster, som de blir kalt.

Ingen lokal effekt

Det er ikke i Ulvik at trådene med strøm til Bergen vil krysse fjorden. Det er lenger ute i turistattraksjonen. Monstermastene og ledningene vil være flekkvis synlige fra fjorden og veien. Spennet over fjorden vil naturlig nok være lett å få øye på. Og det er ille nok. Men det verste er kanskje at det ikke gir noen lokal effekt.

– Dette gir ingen arbeidsplasser i Hardanger annet enn i anleggstiden. Det båndlegger store arealer, og er et stort naturinngrep, sier Hellesnes.

I snart fem år har hun vært med og kjempet mot kraftmastplanene. Flere enstemmige vedtak fra heradsstyret har gitt henne fullmakt til det, og det er som ordfører og på vegne av kommunen hun gjør denne jobben sammen med Hardangeraksjonen hvor hun er nestleder. Mastesaken er den viktigste kommunale nå. En foreløpig seier er innkassert.

– Det kan godt hende at regjeringens utredning vil gi det rådet at master er bedre enn sjøkabel?

– Det kan det, og da fortsetter kampen. Sjøkabel er det eneste akseptable, mener Hellesnes.

Hun støtter også ordførerkollegaen i Kvam som ikke vil ha et sjøkabelanlegg i sin kommune. Her må det komme en tunnel inn i fjellet som gjør at Kvam ikke blir sittende med svarteper.

For å holde kampen varm har det vært arrangert marsj langs traseen. 700 møtte opp ved utgangspunktet, og 300 gikk monstermarsjen. Trubaduren Ove Thue sang en vise til regjeringen om at det er ingen skam å snu, og det var marsjdeltakerne helt enige i. Men selv om ordføreren har stått på i motstandskampen, er hun mest imponert over ungdommen.

– Ungdomsrådet i Hardanger, og spesielt lederen Synnøve Kvamme, har vært fantastisk. Og det atungdommen er så engasjert forplikter, mener Hellesnes.

Hennes egne to sønner på 18 og 22 har også klare meninger om saken, og hun får stadig beskjed om å stå på.

Broen over fjorden

På vei til Ulvik kjører man forbi en kommende kommunikasjonslinje over fjorden, nemlig Hardangerbrua. To hvite sår i fjellsiden er det foreløpige resultatet. Her kommer bruhodene, og innen 2013 skal brua stå ferdig. Mange kritikere har de siste ukene sammenlignet kraftlinjene med Hardangerbrua. Brua er et atskillig større inngrep, og vil bli mye mer synlig.

Hellesnes er enig i at brua er et stort naturinngrep, men avfeier sammenligningen med mastene.

– Brua er ønsket, og for en stor del betalt av regionen. Det er noe helt annet. Den vil gi positive ringvirkninger for reiselivet og forhåpentligvis vekst og tilflytting i Hardanger. Dessuten er jo ei bru et arkitektonisk byggverk. Den kan avbildes i turistbrosjyrer. Det kan du ikke med høyspentmaster.

Hardanger og Ulvik er avhengige av turismen. Dansker, tyskere og nederlendere snegler seg langs veiene for å oppleve fjordene. De kommer i cruiseskip, og blir fraktet hit med turbuss. De besøkende sjekker inn på et av Ulviks mange hoteller. For selv om kommunen bare har i overkant av 1.100 innbyggere, har de plass til like mange gjester på hotellene. Ordføreren er også reiselivsutdannet, og den røde driftsbygningen på småbruket hennes er laget for turistdyr. Mannen som er kunstner og visesanger underholder besøkende med musikk og kåseri om lokal historie og siderproduksjon, og ordføreren serverer hjemmelaget eplesider.

Et gjengrodd småbruk

Småbruket ble kjøpt fra en av mannens slektninger i 1992. Det ligger, som så mange bruk i Ulvik, i en bratt fjellside. Teigene går fra fjellet og ned til sjøen, så alle skal få tilgang til fjorden. Hellesnes hadde bare vært på det gjengrodde tunet en gang før hun gikk med på å kjøpe bruket.

– Jeg forelsket meg helt i plassen og utsikten. Innsiden av huset hadde jeg ikke sett, og det var like greit at jeg ikke visste hvor mye oppussing som måtte til, ler hun.

Bruket hadde stått tomt i mange år, og ekteparet måtte bygge det opp fra grunnen av.

– Det er utrolig kjekt å bo her, men det er ikke akkurat noe karrierevalg. Vi bestemte oss først for plassen, også måtte vi finne på noe drive med.

Helt til i fjor hadde de også 1.500 epletrær på gården, men nå er jorda leid bort til en nabo.

– Vi fant ut at epler var en grådig dyr hobby. Vi ville aldri fått nok produksjon til et årsverk, så da kuttet vi det ut.

For epletrær passer seg ikke helt selv. De skal beskjæres, sprøytes og tynnes. Og når høsten kommer skal selvfølgelig eplene plukkes.

Det er helle ingen andre i bygda som driver med fruktdyrking alene. Det er gjerne frukt og sau som kombineres.

–Vestlandsbonden er en mangesysler. Det er også skogsdrift her, men de fleste driver litt med turisme ved siden av gårdsbruket.

Selv har hun jobbet på hotell og vært lærer på reiselivslinja på videregående skole på Voss. Hun har også jobbet sammen med svigerfaren Odd Hellesnes med konsulenttjenester for reiselivsnæringen. Da svigerfar dro til Oslo for å være statssekretær for Lars Sponheim, tok hun over konsulentselskapet for en stund. Ulvik er en av Venstres få bastioner. Sponheim har gård her og har vært ordfører ibygda. Svigerfamilien er venstrefolk, og for Mona var Venstre også et naturlig valg. Å bestemme seg for å engasjere seg i lokalpolitikk, var en større avgjørelse. Men i 1995 sa hun ja til å stå på liste. Ordfører var nåværende generalsekretær i Venstre, Terje Brevik. Han toppet listen, og hun var nummer to.

– Jeg tenkte at jeg skulle bli her stund. Da er det jo kjekt å engasjere seg litt lokalt. Så gjorde vi et brakvalg. Vi gikk fra to til seks representanter.

Ikke sammenslåing

Siden har hun vært i lokalpolitikken. Det beste med lokalpolitisk arbeid er å se helt synlige resultater av vedtakene som blir gjort i heradsstyret, synes hun. Sykehjemmet har fått enerom. Sentrum har fått ny kai. Det er bygd skoler.

Økonomien har vært grei, selv om omleggingen av selskapsskatten ga et inntektskutt på 15 prosent. Innsparingen måtte tas på tre år. Inntektene fra kraftselskapet som Ulvik og Eidfjord har sammen, fikk en annen fordeling som ikke var til Ulviks fordel.

Kommunesammenslåing kunne kanskje vært løsningen, men Hellesnes er ingen stor tilhenger.

– Nabokommunene er større enn oss. Arealene vil bli gigantiske. Det er en kontinuerlig diskusjon, men tvangssammenslåing må det ikke bli. Vi ser jo hvilke konflikter tvang skaper i sammenslåtte kommuner. Det har vi ikke råd til. Men en ny diskusjon vil nok oppstå når Hardangerbrua er ferdig og har fått virket en stund.

Innstramningen i økonomien ble gjennomført ved ostehøvelkutt, og administrative stillinger ble fjernet. En av konsekvensene er at   næringslivet ikke kan få samme støtte til etableringer og videreutvikling som før. Nå er det råd og veiledning som møter etablerere. Som venstredame og småbedriftenes beste venn skulle hun gjerne ytt mer til næringsutviklingen i bygda.

Olav H. Hauges bygd

Opprustning av Ulvik sentrum er en viktig sak for ordføreren. Sentrum ser ut som norske bygdesentra flest. Det er blitt til litt tilfeldig. Kanskje har man tenkt at omgivelsene er så spektakulære at det menneskeskapte ikke trenger være det. Næring har rangen langs strandlinja, og et digert hotell lyser opp ved fjorden. Heradshuset er en praktisk brakke fra 70-tallet, og er ikke en kandidat til landets fineste rådhus. I en turistbygd kan hensynet til de besøkende fort få rangen, men møteplasser for bygdefolket er også viktig.

– Vi har fått to nye kafeer hvor folk kan møtes. Men vi har fortsatt en jobb å gjøre for at sentrum skal se bra ut.

Om sommeren er det liv og røre og mange besøkende, men hverdagen resten av året er også viktig. Det var Ulviks store poet, Olav H. Hauge, opptatt av, og hans diktning er utgangspunktet for poesifestivalen som i år fyller 10 år. Den holdes når hverdagen setter inn i september, og har valgt en linje fra Haugs dikt som motto: «det gjeng an å leva i kvardagen og».

Ordføreren er også glad i Hauge, og poesifestivalen drar folk til bygda når sommerturistene drar hjem.

Gjenvalg og rikspolitikk

Det nærmer seg den tiden da politikerne skal si ifra om gjenvalg. For Venstre i Ulvik sin del er deadline 1. september. På spørsmål om hun tar gjenvalg, svarer hun at det må valgkomiteen få vite først.

– Men du kan jo ikke gi deg nå midt i monstermaststriden?

– Nei, jeg kan jo ikke det, så jo, jeg tar gjenvalg, sier hun og ler.

–Nå må jeg bare melde fra til valgkomiteen før dette kommer på trykk. Og valgkomiteen i fylket kan kanskje også notere seg at de har en villig kandidat.

– Jeg er ikke avvisende til fylkespolitikken. Det er interessant å sitte i fylkestinget når man er ordfører, fordi fylket legger rammene for mye av kommunens politikk. De to vervene lar seg godt kombinere, og jeg tror fylkespolitikken hadde hatt godt av flere aktive kommunepolitikere.

Heller ikke rikspolitikken er fjernt for Hellesnes, og Venstres generalsekretær Terje Brevik mener hun kan være en god kandidat til Stortinget.

– Mona har format til å nå så langt hun vil, sier han.

– Rikspolitisk karriere planlegger jeg ikke. Den diskusjonen får vi ta hvis den kommer, sier hun.

Men rikspolitikk blir det likevel en god stund fremover. Monstermastsaken skal holdes varm. Fremstøt må planlegges for å holde medieoppmerksomheten i saken oppe. Det blir trolig noen bratte bakker til å forsere hvis regjering og storting skal bla opp nye milliarder til sjøkabel. Men ordføreren i Ulvik er klar:

– Som venstrepolitiker bosatt ved fjorden er jeg godt vant med motbakketrening.