Meningsløst med 100 byer

Små steder som tar bystatus må ha et mindreverdighetskompleks, mener Tvilde, og grensen på 5.000 innbyggere i kommunen for at et tettsted skal kunne kalle seg by, kaller han «tenk på et tall».

– For å være by, må stedet ha en viss størrelse med sosial og økonomisk kompleksitet. Det må være overskudd på arbeidsplasser, slik at folk vil flytte dit. Vi har bare fem-seks byer i Norge hvis vi ser på dette i europeisk målestokk. Sett med norske øyne, har vi 10–12 byer, sier Tvilde, som er leder ved Institutt for urbanisme og landskap på Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

I forskningen er man opptatt av å standardisere begrepene i sammenlignbare størrelser. Tvilde mener mange av våre byer er mer det svenskene kaller «by» – mens by der er «stad» – og tyskerne «dorf», som er et mindre tettsted.

– I forskningen er bybegrepet i ferd med å bli omdefinert. Vi har storbyer, og vi har byregioner som er sammenvokste byområder. I Norge er Mjøsbyen og Grenland eksempler på dette, sier Tvilde.

Tvilde mener det er tre begreper som gir mening i Norge: Byregioner, bykjerner/bysentra og tettsted. Dette er begreper som er tilpasset det nye bebyggelsesmønsteret.

– Vil hevde seg

– Små plasser vil hevde seg, mener forsker Mariann Villa ved Bygdeforskning.

– De vil ha status, og å velge bystatus kan være en måte å gjøre dette på, fordi byen ligger høyere i hierarkiet enn bygda i folks bevissthet, sier hun.

Flyttestrømmen går også fra bygd til by. Byen blir oppfattet som moderne, mangfoldig og spennende, mens bygda står for det tradisjonelle.

– De fleste, også byfolk, mener det er trygt og godt på bygda, men likevel vil vi til byen. Å være urban har en positiv valør, sier Villa.

Hun registrerer også at en del steder diskuterer bystatus, men forkaster det.

– Bystatus setter noen forventninger til stedet som folk kanskje ikke kan eller vil leve opp til.