Fra regionreform til hull i veien

Fra nyttår eier de 19 fylkeskommunene halvparten av veiene her i landet. 18.500 km vei skifter eier fra stat til fylkeskommune. Fylkene tar også over 78 ferjesamband. Det er et stort eierskifte og har utløst stor byråkratisk aktivitet. Likevel er det skuffelse som preger denne reformen, ikke optimisme og pågangsmot.

Det har selvfølgelig med utgangspunktet å gjøre, og utgangspunktet var en storstilt regionreform. Landet skulle deles i fem, sju eller ni regioner. Nye, store oppgaver skulle overføres. Det var snakk om å overføre ansvaret for høyskoler, universiteter og kulturinstitusjoner – og kanskje til og med å flytte sykehusene tilbake til regionalt nivå.

Men det endte i bitre diskusjoner. De som var livredde for å bli slått sammen med andre, mente det var meningsløst å snakke om geografi før alle oppgavene var fastlagt. De som var mest opptatt av struktur og grenser, mente dette måtte på plass først. Fylkesmennene, som hadde alt å tape på en slik reform, drev intens lobbyvirksomhet mot færre fylkesmannsembeter og dermed for status quo. Og alle fagmiljøer under statens paraply var sterkt imot en oppsplitting.

Det var altså ikke mulig å få til en regionreform uten at regjering og storting tegnet et kart og tvangsflyttet oppgaver. Det ble ikke gjort.

En reform etter Sps ønske

Dermed fikk Senterpartiet, som kontrollerer Kommunaldepartementet, det som de ville. Sp ønsker ikke store forandring i struktur, verken på fylkes- eller på kommuneplan. Reformen endte altså med flytting av veiansvar, samt noen andre mindre oppgaver, fra statlig til fylkeskommunalt nivå.

For regionalistene, som ønsker alle regionale virkemidler lagt til et regionalt nivå, er skuffelsen over den nye reformen enorm. Mange hadde sett for seg at Norge skulle regionaliseres, slik det gjøres ellers i Europa, og med Danmark som modell.

For dem som ønsker å fjerne det regionale nivået, er det en lettelse over at endringene ikke ble større. Da forblir fylkeskommunen etter deres syn tannløs, og nedleggelse er dermed fremdeles mulig. For dem som synes antall fylkeskommuner og oppgavefordelingen mellom nivåene er tilnærmet perfekt, er det blitt en god løsning.

De hullete veiene

Når riksveiene nå blir overført til fylkeskommunene, er det finansieringen som blir det store diskusjonstemaet. Etterslepet på vedlikeholdet er på rundt 10 milliarder kroner. Til neste år får fylkeskommunene 1 milliard til dette. Denne bevilgningen må altså fortsett i minst ti år for at veiene skal bli i god stand.

Fylkeskommunene og Vegvesenet skal ha felles administrasjon av disse veiene, og det krangles allerede om fordelingen av midlene. Av milliarden som kommer neste år, får Vegvesenet 537 millioner. Det har gjort mange fylkespolitikere rasende.

Fylkesordfører Tore Sandvik (Ap) i Sør-Trøndelag har etterspurt et regnskap fra Vegvesenet som viser at de faktisk trenger så mye som en halv milliard for å administrere disse veiene sammen med fylkene. Spørsmålet er reist sammen med KS og på vegne av alle fylkesordførerne, men svaret er ingen fornøyd med. Vegvesenet svarte at dette er umulig å dokumentere, fordi utgiftene til administrasjon av de veiene som nå skal bli fylkeskommunale, er ikke skilt ut i egen post, regnskap for dette finnes ikke.

Bak skuffelsen hos fylkesordførerne ligger også nederlaget etter slaget om Vegvesenet. Fylkestoppene ville dele opp Vegvesenet, slik at de fikkekspertisen ut i egne administrasjoner. Det slaget vant samferdselsministeren og Vegvesenet. Ingen flyttes fra Vegvesenet til fylkeskommunene. I stedet bygges det opp en bestillerfunksjon i fylkeskommunene med folk som rekrutteres fra det samme arbeidsmarkedet som Vegvesenet rekrutterer fra.

Veidirektør Terje Gustavsen Moe vil ikke snakke om hvorfor ikke Vegvesenet ble delt opp. Dette er opp og avgjort, påpeker han, og viser til at dette er en stor reform for hans etat.

– For Vegvesenet er dette en veldig stor omstilling. Det innebærer en endring i arbeidsform, selv om fylkeskommunene og Vegvesenet har samarbeidet tett før, sier Moe.

Han er positiv til endringene og mener fylkeskommunene griper oppgaven på en offensiv måte. På spørsmål om alt er klart til 1. januar, svarer Moe med et langt ja.

– Det viktigste er at trafikantene ikke merker noe til overgangen, og det tror jeg ikke de vil. Men vi skal jobbe videre med å tilrettelegge rapporteringssystemer, styringssystemer og finansieringsoverganger.

Ulik veistandard

Men trafikantene er allerede bekymret. Norges Automobil-Forbund (NAF) ser for seg at veistandarden kan bli svært ulik rundt om i landet. Organisasjonen tror ikke reformen vil bli et løft for samferdselssektoren.

– Vår største bekymring er at vei ikke vil nå opp i prioriteringene med videregående skole og andre gode formål. Ingen går i protesttog mot dårlig veistandard, sier direktør for samfunnskontakt Håkon Glomsaker.

Han understreker at han ikke sier dette i mistillit til fylkespolitikerne, men rett og slett i erkjennelse av at politikere trenger noen frie midler til å saldere budsjettene med. Det kan bli vedlikeholdsmidlene.

Glomsaker er også skeptiske til at enda flere veier skal administreres av fylkeskommunene og Vegvesenet i fellesskap. «Sams vegadministrasjon», som det heter i loven, har vært praksis lenge. Men nå blir porteføljen utvidet voldsomt. De fleste fylkene vil løse dette ved å ha en bestillerfunksjon hos fylkeskommunene, mens Vegvesenet utfører oppgavene.

– Med delt forvaltning, får veiene to herrer. De kan ofte ha ulike prioriteringer, og det kan bli vanskelig å forholde seg til, mener Glomsaker.

Men først og fremst mener han staten burde overdratt «gaven» i god stand.

– Det var nok ikke særlig tungt for regjeringen å gi bort disse veiene. Og vi vet jo at det gjerne flyttes oppgaver nedover i systemet når det skal spares penger. Jeg frykter det er det vi ser her også, sier han.

– Småsjuskete reform

I Finnmark er reformen i rute, selv om den store entusiasmen uteblir. Fylkesordfører Rune Sjåstad (Ap) synes reformen er småsjuskete.

– Reformen er jo en flopp og en fullstendig buklanding i forhold til hva man først hadde tenkt seg. Men det var behov for et alibi og for å få til noe, sier Sjåstad.

Han ville i utgangspunktet at Finnmark skulle forbli en egen region, så dette er han ikke misfornøyd med. Men flere oppgaver skulle han gjerne hatt til fylkesnivået.

– Det blir ikke de helt store forandringene. 16 nye stillinger må vi ha, de fleste innen samferdsel, og vi har allerede begynt å ansette folk.

Hvor det regionale forskningsfondet skal ligge, er ikke bestemt, men Sjåstad er innstilt på å støtte Troms, ettersom Nordland og Finnmark har fått andre lokaliseringer der de tre fylkene samarbeider.

– Det viktigste for oss er samferdsel. Derhar vi og vil få de største utfordringene. Vi har etterslep på de veiene vi har, og nå får vi nye veier som vil trenge vedlikehold.

– Gleder meg til å komme i gang

For Aust-Agder er det også samferdsel som blir det viktigste ved reformen. Fylkesordfører Laila Øygarden (Ap) mener et godt samarbeid med Vegvesenet blir avgjørende.

– Forventningene fra kommune og publikum blir større når fylkeskommunen overtar, ser det ut til. Særlig har det vært fokus på trafikksikkerheten, sier Øygarden.

Aust-Agder skal ha fire til seks nye stillinger, og det er bestillerfunksjonen innen samferdsel som skal styrkes.

I de to Agder-fylkene pågår det en prosess for å finne ut om fylkene skal slås sammen. En sak blir sendt på høring før jul. Endelig avgjørelse tas i juni 2010.

– Må jobbe med statsbudsjettene

– Det er positivt for forvaltningsnivået at vi blir styrket med nye oppgaver. Men det blir økonomisk utfordrende å få nok penger til veivedlikehold, sier fylkesordfører Torill Selsvold Nyborg (KrF) i Hordaland.

Nyborg ser for seg at det må jobbes mye med lobbyvirksomhet når statsbudsjettene skal snekres, slik at vedlikeholdsmidlene holdes på et høyt nivå.

– Vi får også nye oppgaver på fiskeri, som å tildele oppdrettskonsesjoner. Der vil vi samarbeide med de andre vestlandsfylkene om stillinger.

Mange av de nye oppgavene vil kreve deltidsstillinger, dersom fylkene skal gjøre dette hver for seg. Derfor skal dette koordineres gjennom Vestlandsrådet.

– Ellers må vi intensivere arbeidet med rassikring. Vi føler virkelig klimaendringene med mye mildvær og regn, og enda hyppigere ras, sier Nyborg.

– Det blir ikke bedre vei av dette

– Å gjennomføre reformen, går jo greit. Det er vei som er utfordringen, og det blir ikke bedre veier av at fylkeskommunen overtar ansvaret når pengene ikke følger med, sier fylkesordfører Nils Age Jegstad (H) i Akershus.

Oslo og Akershus var blant de fylkene som stemte mot å overta ansvaret for de øvrige fylkesveiene. Det er allerede store omstillinger på gang på samferdselssektoren med Oslopakke 3, og nye, underfinansierte veioppgaver sto ikke på ønskelisten. Kollektivbaner ligger også inne i de strekningene Akershus og Oslo nå overtar.

– Totaliteten i økonomien blir svak, og da blir det vanskelig å få til noe. Vi må også ansette nye folk, for vi har ingen samferdselsadministrasjon i dag, sier Jegstad.