Hjemløs i storbyen
Oslo satte 210 millioner kroner på bok i fjor:Men byen tar seg ikke råd til å skaffe folk tak over hodet. Boligmangelen rammer førstegangsetablerere, innflyttere, flyktninger, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter.
- I 15 år har jeg jobbet og betalt skatt. Men når jeg nå står på bar bakke, er det ingen hjelp å få, forteller Kari Mette Holm (31).
Da samlivsbruddet var et faktum, sa hun opp deltidsjobben på Hadeland og reiste hjem til Oslo. Men barndomsbyen tok ikke særlig godt imot Holm og sønnene Jan Martin (7) og Per Kristian (3 1/2).
- Jeg lette etter bolig i seks måneder. Alle strøk meg av listene da de hørte at jeg var alenemor, sier Kari Mette Holm.
Søsteren ble redningen. Fem barn og to voksne bodde oppå hverandre i én leilighet, før Holm og barna 1. desember fant en toroms-leilighet på Skullerud. Men lykken var kort:
- Utleier ville ha penger under bordet. Jeg nektet, forteller Holm.
Før måneden var omme lå oppsigelsen i postkassen. Tobarns-moren måtte ut på boligjakt igjen. Hun fant en leilighet like ved søsteren. Men sjuåringen fikk ikke komme tilbake til sin gamle skoleklasse. Plassen var opptatt.
- I sitt første skoleår har Jan Martin skiftet skole tre ganger. Nå må vi ha ro, sier Anne Kari Holm.
Hun betaler 5.500 kroner i måneden - uten strøm. Det hadde vært billigere å kjøpe, men Holm får ikke etableringslån.
- Jeg har ikke bodd i Oslo de siste tre årene og er uten jobb. Men om tre år har jeg ikke bruk for et slikt lån. Da er jeg ute i jobb igjen, påpeker Kari Mette Holm.
Hun har fått hjelp av Aleneforeldreforeningens jurist Terje Stepaschko, uten at det har hjulpet.
- Avslagene viser en påtakelig kommunal tapsfrykt. Aleneforeldre overlates til et meget ustabilt leiemarked, og må ofte flytte flere ganger mens barna er små, sier Stepaschko.
Da det så som mørkest ut, tilbød sosialkontoret familien hospitsplass.
- Det er uaktuelt. Ungene mine skal ikke vokse opp blant tunge rusmisbrukere, understreker Kari Mette Holm.
Bomberom
En madrass på et av hovedstadens hospitser er imidlertid siste mulighet for mange. Gøran (35) vet hva det dreier seg om.
- Et hospits er et høl, den reneste skole i rus. Sosialkontoret betaler gladelig opptil 10.000 kroner måneden for å gi deg en hospitsplass, men ikke 6.000 kroner til en leilighet, fnyser han.
Men Gøran lærte å ruse seg lenge før han havnet på hospits. Innflytteren fra Stjørdal var én av flere som okkuperte en gård i Skippergata på 80-tallet. Ramaskriket og de politiske bølgene i etterkant førte blant annet til opprettelsen av Ungbo. Gøran fikk kommunal leilighet, men havnet på kjøret igjen og ble kastet ut. Nå får han og et 30-talls andre midlertidig sove i Sivilforsvarets bomberom på Grorud. Selv mener heroinisten at han er heldig.
- Jeg er sterk og har vært rusfri flere ganger. Men det er umulig å bo på gata eller hospits og samtidig være rusfri, sier Gøran.
Han nipper til kaffekoppen i Frelsesarmeens «varmestue». Her får byens dårligst stilte en matbit og et menneske å snakke med.
- Vi har ingen andre steder å gå. «Majoren» har reddet mange fra å miste forstanden, mener Gøran.
«Majoren» er Frelsesarmeens major Njål Djurhuus, ildsjel i Urtegata i 12 år. Med uslitelig pågangsmot redder han restene av selvfølelsen til dem som på ett eller annet tidspunkt falt utenfor.
44 kvm. for 750.000 kr
På den andre siden av byen sliter også samboerparet Hege Witsø (26) og Torbjørn Tråslett (30) med resultatet av Oslos boligpolitikk. De har vært på intens boligjakt siden årsskiftet. 1. mars blir de kastet ut av leiligheten de leier, men himmelhøye priser gjør det vanskelig å finne et sted for seg selv.
- Det er håpløst. Vi har sett på over 50 leiligheter, men de fleste går for 100-150.000 kroner over verditakst, sukker Hege Witsø.
- Bankene er skeptiske til å fullfinansiere lånet, selv om vi begge er i fast jobb, forteller Torbjørn Tråslett.
Nå er de på visning på Majorstua, sentralt i Oslo. Taksten på den 44 kvadratmeter store leiligheten er 575.000 kroner.
- Denne ville vært ideell. Men salgssummen blir trolig nærmere 750.000 kroner, og det er for dyrt for oss, sier Tråslett.
Paret er innflyttere fra Kirkenes og Rana, uten foreldre eller annen familie å støtte seg på. De har trålet avisenes boligannonser, forhørt seg hos venner og kjente. Hver kveld etter jobb har de gått på visninger - foreløpig til ingen nytte.
- Finner vi ikke noe snart, må vi tigge om å få leie en måned til, sier Hege Witsø.
«Vi har sett på minst 50 leiligheter. De fleste har gått 100-150.000 kroner over takst»
Hege Witsø (26) og Torbjørn Tråslett (30)
«Jeg lette etter bolig i seks måneder. Alle strøk meg av listene da de hørte at jeg var alenemor»
Kari Mette Holm (31)
«Sosialkontoret betaler gjerne 10.000 kroner måneden for en hospitsplass, men ikke 6.000 kroner til en leilighet»
Gøran (35)