Med rett til å bli hørt

De får ikke informasjon om sin egen situasjon, de blir ikke hørt, og deres mening får ikke konsekvenser når avgjørelser skal tas.

Forskning viser at disse erfaringene er utbredte blant barnevernsbarn.

Så hva skal man gjøre? Ansette flere med høy kompetanse? Utvide utdanningstiden til sosialarbeidere fra tre til fem år? Arrangere obligatoriske kurs i å snakke med barn og unge? Sjekke om de fysiske forholdene og arbeidsmetodene på den enkelte arbeidsplass legger til rette for at barn og unge blir hørt?

Randi Reese, leder av Fellesorganisasjonen, tror at å forske på betydningen av medvirkning vil styrke saksbehandlere, slik at de gjør en bedre jobb.

La oss håpe at Reese har rett, for som den ene ungdommen på Gimsøy gård sier det:

- Jeg har rett til å vite hva som skjer rundt meg. Det er meg det handler om.

For noen er det for sent å bli hørt. Det gjelder tidligere barnevernsbarn som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt mens de var under barnevernets omsorg i perioden 1954-1980.

Mange kommuner har bedt om unnskyldning, og 57 av dem har til nå vedtatt oppreisningsordninger.

Men selv om mange av ofrene nå er døde, kan det, ifølge Kai Stene, som leder det nasjonale Prosjekt oppreisning (Propp), være rundt 50.000 som fortsatt lever og har behov for oppreisning.