Vi må tenke smart om vann

Tilstanden på Norges vann- og avløpsanlegg er ikke god nok, og investeringsbehovet øker fra år til år. For at investeringene som må gjøres nå skal være smarte, må kommunene stille krav til oss leverandører, tenke langsiktig og sette kvalitet i førersetet.

Etter å ha jobbet med vann og avløp i 30 år har jeg opplevd en utrolig reise, der vi har løst en rekke utfordringer. Vi har gått fra gamle tekniske løsninger med dårlig arbeidsmiljø til bærekraften og teknologiens tid.

Men selv om vi har kommet langt, er det fortsatt mye å ta tak i. Tilstanden på nettet på rent vann og avløp er ikke god nok, og vi er nødt til å få opp rehabiliteringstakten.

Ifølge Rådgivende Ingeniørers Forenings State of the Nation er det et vedlikeholds- og oppgraderingsbehov i vann- og avløpssektoren på svimlende 390 milliarder kroner.

Ansvaret for vann- og avløpssystemet i Norge er fordelt på en rekke departementer og direktorater, men det endelige ansvaret hviler på den enkelte kommune.

Mange kommunekasser i vårt langstrakte land er slunkne. Regningen på oppgraderingen er det derfor innbyggerne som må ta. Mange norske husstander vil kunne oppleve en dobling av gebyrene de mottar på vann- og avløpstjenestene.

Regningen vil være svært skjevt fordelt. I storbyer, hvor det er mange innbyggere som kan dele på kostnadene, vil ikke gebyrhoppet merkes like godt som i distriktene hvor avstandene er større og innbyggerne færre.

I tillegg til økt investering står mange kommuner foran et generasjonsskifte der mye kompetanse og erfaring er i fare for å forsvinne. Kampen med privat næringsliv om dyktige fagfolk og nyutdannede er tøff.

For å være en attraktiv arbeidsplass må man kunne tilby en god og sikker arbeidshverdag. Jeg frykter at kombinasjonen betydelig investeringsetterslep, gebyrhopp og manglende kompetanse vil bli en ond sirkel for mange kommuner.

Med en presset økonomi og manglene kompetanse blir pris i mange tilfeller det avgjørende kriteriet ved anskaffelser, fremfor løsninger og kvalitet. Dette på tross av anskaffelsesloven som sier at kommunene er pliktig til å redusere skadelig miljøpåvirkning, fremme klimavennlige løsninger og ta hensyn til livsløpskostnader.

Ny teknologi kan både bidra til å løse den negative utviklingen med økende investeringsetterslep og være et godt valg for miljøet.

Digitalisering og ny teknologi gjør det mulig å etablere smarte vannsystemer ved å for eksempel ta i bruk sensorer, tingenes internett og kunstig intelligens. Smarte løsninger kan sørge for driftssikre anlegg og mer bærekraftig drift.

Den beste teknologien får man ikke om valget styres av pris. Kommunene må også stille krav til leverandører om at systemene de leverer er åpne, slik at de enkelt kan kobles til andre. Sitter man med flere systemer som ikke kan snakke sammen, vil man miste mulighetene til å hente ut data, optimalisere og ta ut gevinsten som ligger i digitalisering.

At pris er avgjørende kan også føre til at man blir en mindre attraktiv arbeidsplass. De flinke folkene vil jobbe med de beste løsningene. Anskaffer man for eksempel en pumpestasjon, som er et arbeidssted, basert på pris og ikke kvalitet, kan man miste de beste på grunn av dårlige arbeidsvilkår.

Jeg håper at kommuner og innkjøpssamarbeid tenker godt over hvordan de kan sørge for ikke å havne inn i en ond sirkel hvor kortsiktige løsninger fører til kortere levetid, økte drifts- og servicekostnader, manglende kompetanse og umoderne teknologi.