Politisk førvalgs-modus

Med utgangspunkt i eksempler fra Drammen og Bodø kan det argumenteres for at problemet er strukturelt, og at det finnes ulike løsninger som burde få mer oppmerksomhet.

I mange kommunestyrer preger kaos og konflikt de siste månedene før kommunevalget. Tidligere allianser, som politikerne brukte mye tid på høsten 2019, går i oppløsning, samarbeidsavtaler skrotes, enkeltpolitikere bryter ut av partiet de er valgt inn for, og debattklimaet blir mer uforsonlig og brutalt.

Vi bør bekymre oss for denne tiltakende tendensen. I verste fall bruker politikerne mest tid og krefter på innvortes stridigheter med begrenset relevans for samfunnsutviklingen. Dette går ut over deres politiske lederskap, og det ødelegger tillitsforholdet mellom folk og politikere, partier og politikk.

Mange vil betrakte disse problemene som en uunngåelig oppløpsside fram mot den kommende valgkampen. Men det spørs om det ikke vel så mye handler om manglende overensstemmelse mellom hva politikerne vil, og hva de får lov til innenfor den styringsmodellen de virker innenfor.

Drammen og Bodø er to kommuner som kan illustrere problemene. I begge ledet valgresultatet ved forrige valg til etablering av en såkalt posisjon og en opposisjon.

Grunnlaget for posisjonen var i begge tilfeller en omfattende samarbeidsavtale, som både ga innholdsmessige føringer på politikken og fordelte alle verv til posisjonspartiene.

Nå, et halvt år før valget, er situasjonen i Drammen at flertallskonstellasjonen har gått i oppløsning, den opprinnelige samarbeidsavtalen er lagt til side, varaordføreren er blitt partipolitisk uavhengig, og det er stadig vanskeligere å spå utfallet av politiske saker.

I Bodø er det fremdeles spor etter den opprinnelige samarbeidsavtalen, men her har den såkalte posisjonen mistet sitt flertall på grunn av en betent konflikt som endte med at en sentral politiker brøt ut, og siden har stemt sammen med den såkalte opposisjonen i flere viktige saker.

Jeg antar det er mange politikere både i Drammen og Bodø som er grundig lei av personkonflikter, politisk spill og dårlig stemning, og som gjerne skulle vært denne utviklingen foruten.

Drammen og Bodø er bare to eksempler på mange kommuner i tilsvarende situasjon. Hvorfor blir det sånn? Og skyldes det ene og alene at det nærmer seg kommunevalg?

Felles for Drammen og Bodø, og mange andre norske kommuner, er at de praktiserer det vi kan kalle kvasi-parlamentarisme. Kommunestyrene prøver kort og godt å ligne på et mini-storting.

Men problemet er at kommunene er organisert etter formannskapsmodellen, en styringsmodell som legger til grunn helt andre prinsipper enn Stortingets parlamentarisme. I formannskapsmodellen velges sentrale lederverv og formannskap for hele valgperioden, og ikke som i parlamentarismen, der regjeringen er avhengig av Stortingets tillit.

Dessuten bygger formannskapsmodellen på ideen om at alle partier og representanter skal være involvert i så mye som mulig, og et formannskap ligner derfor ikke særlig mye på en regjering. Dette innebærer at selv om flertallsallianser forvitrer og det politiske landskapet endrer seg dramatisk, så finnes det ingen muligheter for å avsette en valgt ordfører, varaordfører eller komitéleder i et system basert på formannskapsmodellen. Det er snarere motsatt – er du først valgt, er du så å si dømt til å sitte perioden ut.

Problemene som følger fra såkalt kvasi-parlamentarisme, kan løses på to vidt forskjellige måter.

For det første – hvis det er ideen om flertallsstyre politikerne ønsker å praktisere – kan de enkelt innføre parlamentarisme, slik Oslo og Bergen har gjort. Problemet er imidlertid at kommunelovens regler for parlamentarisme først og fremst passer for de aller største kommunene, og det ville blitt en både dyr og tungvint styringsform i kommuner som for eksempel Drammen og Bodø.

Men gitt at mange kommuner uansett praktiserer en form for uformell og problematisk parlamentarisme, burde Kommunaldepartementet ta initiativ til å utrede en enklere form for flertallsstyre som også kunne være attraktiv for mindre kommuner.

Den andre løsningen på problemet har kommunene selv kontroll med. Den handler om å ta formannskapsmodellen mer på alvor, for eksempel gjennom å snakke mindre om «posisjon» og «opposisjon», bli enige om å fordele verv mer i tråd med partienes oppslutning og begrense politiske samarbeidsavtaler til et minimum.

Mange vil kanskje oppfatte dette som i overkant risikabelt politisk sett. Gevinsten vil imidlertid være potensiell stor: Et mer konstruktivt og trivelig politisk miljø, der alle ressursene som finnes i et kommunestyre, blir utnyttet fullt ut til beste for lokalsamfunnet.