Hva nå, lille land?

I baksetet på våre foreldres lyseblå Skoda Octavia satt søsteren, broren min og jeg og tittet forventningsfullt ut av bilvinduene på de spisse fjellene og det blåsvarte havet utenfor, mens vi ventet på at ferjen skulle bringe oss det siste stykket inn til Øksfjord. Etter ankomsten tok turen fra Alta fram til familien vi skulle besøke, nesten fire timer.

Øksfjord anno 1962 var eksotisk. Det luktet stramt fra sildeoljefabrikken nede ved kaia, der hurtigruten «Sanct Svithun» var i ferd med å bli losset for varer. Folk stimlet til for å ta imot de reisende, og noen loppværinger bar tunge pappkofferter om bord, for å reise videre til Skjervøy, Tromsø eller helt til Bergen.

Vel 56 år senere kjører jeg mellom Alta og Øksfjord hver uke, til og fra arbeidet som fastlege og kommuneoverlege i Loppa kommune, og kommunesenteret Øksfjord, der legestasjonen og sykehjemmet ligger.

Det tar meg knapt halvannen time å nå fram. Reisen skjer på rette, brede veier til Langfjordbotn, gjennom godt opplyste tunneler. Bare de siste 4 milene, bort fra E6, på den siste strekningen til Øksfjord, preges veien av å være fra en svunnen tid.

Den gang, i 1962, bodde det 2.700 mennesker i Loppa kommune. Nå, i 2019, er folketallet krøpet ned til 900. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå vil det bo under 700 mennesker i Loppa i 2040.    

Jeg har sans for norske kvinner og menn som klamrer seg fast mellom bakkar og berg utmed havet i vårt lille land, mens det spyttes i nevene og ørelappene til slitte skinnluer piskes mot hvitfrosne kinn av lunefulle vindrosser. Man kan la seg rive med av hvor tett man kommer på naturen, av vannsøylene fra hvalene rett utenfor fjæresteinene, av rødreven som lusker mellom husene, av havørnene på vide vinger over fjorden, over oteren mellom store steinblokker nedmed fjorden, mens bølgene vasker blokkene glatte og pisker havet hvitt.

Likevel bor ikke jeg heller her, jeg pendler. Entusiastiske turnusleger blir her det halve pliktåret, før de drar videre, til store sykehus sørpå, for å ta sin doktorgrad og for å bli indremedisinere eller nevrokirurger og kanskje professorer på sikt.

«Vettet», sa min tidligere stortingskollega Inge Ryan stadig til oss medrepresentanter, mens han, prisverdig entusiastisk, argumenterte for tilskudd til nærbutikker i norske distriktskommuner, «vettet» gjentok han, for riktig å la ordet synke inn, «er likelig fordelt».

Det folkelige vettet skal man ha respekt for, og det forsvinner nok ikke der det fortsatt finnes mennesker. Men hvis man med «vett» mener kunnskap, utdannelse og kompetanse, er det slett ikke likelig fordelt.

Fra Øksfjord drar de unge først til de videregående skolene i Alta, Hammerfest eller til andre større steder med slike skoler som Loppa ikke har. Så følger, for mange, universitetsutdannelsen i Tromsø, Trondheim, Bergen eller Oslo, eller ved universiteter i utlandet.

Med utdannelsen følger krav til faglighet, til arbeidsmiljøer der man kan skaffe seg ny kunnskap, lenger og lenger hjemmefra.

Vi kan drømme om at norske ungdommers reise for videre utdanning, er en reise med framtidig retur. Men statistikken viser oss noe annet. De fleste unge voksne kommer ikke tilbake til familiens små samfunn, annet enn på ferie for å besøke sine gamle foreldre.

I 2019 finnes det to yrkesaktive for hver alderspensjonist i Loppa kommune. I 2040 vil forholdet være én til én. Det finnes ingen bærekraft i dette.

Mellom bakkar og berg utmed havet, i et land så lite at det bor flere mennesker i hver av Europas største byer, kommer knapt nye tufter til, og det som var en hjem, blir til sommerboliger for natursøkende turister.

Som i Loppa, kan en rekke mindre norske kommuner ikke forventes å rekruttere sivilingeniører, førskolelærere, ergoterapeuter og psykologer. Svaret for disse kommunene har gjerne vært å akseptere reduserte faglige krav til personell som tilsettes. I stedet for førskolelærere ansettes assistenter. Ufaglærte inntar nøkkelposisjoner ved sykehjemmet, teknisk etat har ingen ingeniør til å lede virksomheten.

Med små forhold vil kommunepolitikere bli forsvarere av nedleggingstruede stillinger som deres egne familiemedlemmer innehar. Inhabilitetsutfordringer blir snarere regelen enn unntaket.

Men også i Finnmark finnes det eksempler på nye veier å gå. Kvalsund (1.000 innbyggere) slår seg i 2020 sammen med Hammerfest, som bidrar med den fagligheten som Kvalsund ikke alene kan skaffe seg. Reisetiden mellom gamle kommunesentre betyr mindre i en tid der ingen behøver å dra til rådhuset for å få svar på spørsmål som nettet lett gir tilgang til. Slik kan Kvalsund skaffe seg kvalifisert arbeidskraft til helse, skole, til drift og vedlikehold, når politikere finner sammen og utviser klokskap på vegne av sitt folk. Også Loppa kunne gjort det samme.

Slik kan det også, i vårt lille land, skapes likeverd mellom små og store, ikke ved at behovet for faglighet fornektes, men ved at den søkes der den er å finne, og der det tegnes nye kart, med nye grenser, tilpasset dagens virkelighet.