Kommunalminister Monica Mæland skryter at antallet statlige arbeidsplasser som er flyttet ut til Distrikts-Norge, men forteller ikke hvor mange som har forsvunnet i strukturreformene, påpeker Jan Inge Krossli. Arkivfoto: Terje Lien

Den blå distriktspolitikken

Kommentar. For Senterpartiet er bøndene viktigst, for Høyre bedriftene. Men de er enige om målet, at det skal bo folk over hele landet.
24.10 2019 10:44
Følg pengene og næringslivets interesser, så finner du regjeringens distriktspolitikk.

– Det går bra i distriktene, konkluderte kommunalminister Monica Mæland (H) da hun sist uke presenterte regjeringens nye stortingsmelding om distriktspolitikken.

Kampen om virkelighetsbeskrivelsen av Distrikts-Norge fortsetter, etter en valgkamp hvor sentrum-periferi-konflikten var den dominerende, og Senterpartiet gjorde sitt beste lokalvalg noensinne.

Sp vant valget på å kritisere regjeringens sentraliseringspolitikk, nærmere bestemt endringene i statlige etater som politiet, skatteetaten, sykehusene, Nav, universiteter og høyskoler.

I distriktsmeldingen innrømmer regjeringen at det kanskje har blitt for mange strukturendringer samtidig, og lover forbedringer. Den vil koordinere etablering, flytting og nedlegging av statlige arbeidsplasser bedre, slik at de samlet ikke rammer enkelte regioner hardere enn andre.

Regjeringen skryter av at den har vedtatt å flytte dobbelt så mange statlige arbeidsplasser ut av Oslo-regionen som den rødgrønne regjeringen gjorde – 1.220 mot 557. Men hvor mange som har forsvunnet i strukturreformene, og hva som er nettotallet, står det ingenting om.

Statlige arbeidsplasser er viktig mange steder, særlig for høyt utdannede, men Distrikts-Norge kan ikke leve av dem. Det var ett av Monica Mælands hovedpoenger da hun presenterte meldingen på Finnsnes i nye Senja kommune.

– Det er ikke tilfeldig at vi er her, sa Mæland i presentasjon som ble strømmet digitalt, slik at alle over hele landet med bredbånd kunne følge den.  

Senja-regionen er ett av regjeringens eksempler på at det går så det suser i distriktene. Sjømatnæringen har økt sin eksportverdi med 50 prosent de siste fem årene, utlendingers hotellovernattinger i Norge har økt med 30 prosent i samme periode. De fire kommunene på Norges største øy har slått seg sammen for å utnytte mulighetene.

Også Troms og Finnmark samlet har hatt økonomisk vekst over landssnittet de siste årene. Det har også typiske distriktsregioner som Innlandet og Trøndelag, mens Sør- og Vestlandet sliter etter krisen i oljenæringen.

Norge er rikt på verdifulle naturressurser og energikilder. I det grønne skiftet kan bioenergi og havvind på sikt erstatte olje og gass, og bærekraftig havbruk vil bli enda viktigere. Disse ressursene finnes ute i distriktene, og for å utnytte dem best mulig, må folk bo der.

Følg næringslivets interesser, så finner du regjeringens distriktspolitikk. Det er store penger å tjene i distriktene. Derfor må politikerne legge til rette for investeringer, rekruttering av arbeidskraft, gode velferdstjenester til dem og rask transport av varene ut til markeder i hele verden.

Dette er kjernen i den blå distriktspolitikken. Ingen partier er egentlig uenig i dette. De vektlegger bare litt forskjellig. Poenget er at dette, potensialet for privat verdiskapning, gjør det troverdig at også høyresiden er reelt opptatt av distriktspolitikk og deler målet om at det skal bo folk over hele landet. Det er ikke sånn at Høyre helst vil at alle skal bo i byer og tettsteder.

Det kan være politisk uenighet om hvordan statlige tjenester i distriktene skal organiseres, og hva som er en best mulig kommune- og fylkesstruktur, men det er ikke troverdig å påstå et regjeringens mål er å svekke Distrikts-Norge. Det har ikke Høyre, ut fra sine egne politiske og ideologiske mål, interesse av.   

Senterpartiets posisjon som forsvarere av Distrikts-Norges samlede interesser, springer også ut av næringspolitiske interesser – for landbruket og bøndene.

Regjeringen legger vekt på at den «brede» distriktspolitikken er viktigst: Skattelette, samferdselsutbygging og kompetansepolitikk. Den smale distriktspolitikken er trolig det som heter noe med «distrikt» eller «region» og er rettet mot enkeltbedrifter.

Fylkenes regionalpolitiske utviklingsmidler hører hjemme her. Disse har regjeringen kuttet kraftig i. Kommunalministeren sa på Finnsnes at hun ikke hadde møtt en eneste bedriftsleder som hadde savnet disse midlene. Samtidig skryter hun av at fylkene skal overta ordninger fra Innovasjon Norge og Siva som ligner veldig på dem. Men når det kalles næringspolitikk i stedet for regionalpolitikk, er det kanskje bredt nok?

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.