På tide å gjøre innsyn til noe positivt

Åpenhet er en forutsetning for effektiv styring av det offentlige. Ikke en ulempe. Jeg tror vi kan slå det ganske klart fast. Åpenhet sikrer maksimal informasjon til beslutningstakerne og reduserer faren for gale avgjørelser som kan koste fellesskapet dyrt. Åpenhet sikrer for eksempel at vi kan vite hvem det er ordføreren har hatt møter med, før kontrakten om den nye barnehagen ble inngått. Eller hvem miljøvernministeren har møtt, før et nytt deponi blir plassert på kartet.

Det er lett å forveksle effektivitet med tempo, men det er feil. En effektiv styring krever nemlig at vi har så høy verdiskapning som mulig, med så få ressurser som mulig. For å bruke minst mulig ressurser, må for eksempel alle kjenne til at kommunen eller staten etterspør en tjeneste, slik at flest mulig kan levere tilbud. Du kan ikke bare ringe til kameraten din som driver et betongfirma, eller holde hemmelig at du har hatt en lunsj med en krøsus som gjerne vil ha en kontrakt.

Når beslutninger tas i lukkede rom eller grunnlag for beslutningene diskuteres i hemmelighet, er det nemlig stor risiko for at styringen ikke blir effektiv – selv om den kanskje oppleves slik av dem som deltar i møtene. Om feil beslutning blir tatt, hjelper det lite at det skjedde raskt.

Det er nemlig en grunnleggende forskjell på offentlig og privat bruk av penger. Statsministeren eller ordføreren bruker ikke selskapets egne penger, men skattebetalernes. Dermed skal de samme skattebetalerne også ha oversikt over og innsyn i hvordan pengene blir brukt.

Dette er noe av årsaken til at Kommunal Rapport hvert år samler inn informasjon om hvem som var leverandører til Kommune-Norge i fjor. Dette er viktig informasjon til innbyggerne. For meg er det merkelig at ikke dette publiseres løpende i en offentlig database, med direkte knytinger til underbilag og inngåtte kontrakter. Det hviler på den redaktørstyrte pressen å ta den jobben. Selvsagt gjør vi gjerne det. Men er det ikke et tegn på manglende politisk interesse for åpenhet, at vi ikke har en nasjonal database over alle kontrakter mellom det offentlige og andre? Hvem som helst burde kunne slå opp og sjekke om kommunene betaler penger til kataloghaier, for eksempel. Eller om firmaet til en enhetsleder også har kontrakter med egen kommune.

Hvert år oppdager kommunerevisorer landet rundt at kommuner eller fylkeskommuner bryter reglene for innkjøp. For et par dager siden fortalte VG om en sak om overfakturering i Oslo kommune, som revisjonen har avdekket. Mange av disse feilene ville vært unngått i utgangspunktet om kontrakter, bilag og leverandørlister var offentlig tilgjengelig. På ett vis spiller det liten rolle om feilene begås i kriminell hensikt eller er resultat av manglende evne til å kontrollere hvordan pengene blir brukt. Feil bruk betyr at skattebetalernes penger brukes på feil måte.

Dessverre er det politiske flertallet på Stortinget, og i alle fall regjeringen, øyensynlig lite interessert i å bidra til mer åpenhet. Denne uka gikk høringsfristen ut for et forslag som både strammer inn allmennhetens muligheter til å få innsyn i kalendere, og som begrenser Sivilombudsmannens tilgang på dokumenter i saker. Ombudsmannen er gjerne innbyggernes siste håp i en kamp mot forvaltningen, og det er et faresignal at slike innstramminger i offentlighetsloven nærmest synes å ha blitt en vane for det politiske flertallet. Særlig Venstre – som for mange år siden var et parti tydelig tuftet på åpenhet – overrasker ved å stå på hemmeligholdets side.

En utfordring i det politiske landskapet er at de fleste partier gjerne inntar et standpunkt for åpenhet når det er opportunt, ikke som et grunnleggende, ideologisk prinsipp. Venstresiden var i sin tid i harnisk over ideen om å publisere skoleresultater, en strid journalister i Kommunal Rapport fikk heder for å dekke inngående og kritisk. I dag er dette selvsagt. Men det er fortsatt ikke selvsagt å gi en fullstendig oversikt over hvem som får tak i dine og mine skattepenger. Dessverre.