Det er viktig og bra at kontrollutvalget i Lenvik nå ber om at politiet blir involvert, mener Ole Petter Pedersen. Bildet er fra møtet der daværende rådmann Margrethe Hagerupsen forklarte seg for utvalget. Til venstre kontrollutvalgets leder Roger Hansen, til høyre Bjørn Wikasteen fra sekretariatet. Foto: Lisa Rypeng
Det er viktig og bra at kontrollutvalget i Lenvik nå ber om at politiet blir involvert, mener Ole Petter Pedersen. Bildet er fra møtet der daværende rådmann Margrethe Hagerupsen forklarte seg for utvalget. Til venstre kontrollutvalgets leder Roger Hansen, til høyre Bjørn Wikasteen fra sekretariatet. Foto: Lisa Rypeng

Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kommentar
Kommentarer gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når politiet må involveres

For sjelden blir saker om kommunalt vanstyre overlevert til politiet. Politikerne i Lenvik bør følge oppfordringen fra kontrollutvalget.

Å sende saken til politiet er alvorlig, og det skjer for sjelden i saker hvor offentlige midler er brukt på gal måte.

«Kontrollutvalget finner at de gjentatte og alvorlige brudd på anskaffelsesregelverket, herunder habilitetsregler, begrunner mistanke om straffeansvar, og at det er i kommunens interesse å få avklart mulig brudd på straffelovgivningen. Kontrollutvalget tilrår politianmeldelse.»

Så alvorlig formulert er anbefalingen som kommunestyret i Lenvik nå må ta stilling til. Da en innbygger med psykiske utfordringer og rusproblemer ble akutt bosatt høsten 2013, var det antakelig ingen av de involverte som ante hvor store problemer kommunen skulle havne i.

Revisjonsrapporten som ligger til grunn for vedtaket, er sterk kost. Det er tydelig at ingen av de involverte gjorde nok for å sikre at habiliteten ble ivaretatt straks det ble klart at én av de mulige leverandørene var et firma hvor rådmannens sønn var involvert.

At Lenvik er en relativt liten hvor mange kjenner hverandre – en typisk unnskyldning i små kommuner når ens venner får kommunale oppdrag – er ikke godt nok. Denne feilen er svært alvorlig, og dokumenterer i seg selv en dårlig styrt kommune.

I tillegg til at saken handler om hvordan en bruker skal få et botilbud som kan fungere, handler det også om hvordan fellesskapets midler skal brukes mest mulig fornuftig. Å vurdere det krever blant annet at kommunen dokumenterer godt.

I Lenvik har evnen eller viljen til å dokumentere stått til stryk. Kommunal Rapport har gjentatte ganger krevd innsyn i sentrale dokumenter, og fått til svar at de ikke fantes.

Nylig gikk en tidligere innkjøpssjef til kontrollutvalget og leverte flere av de samme dokumentene vi har etterspurt. Han hadde tatt en elektronisk kopi før han gikk ut i sykmelding for ett år siden, og kan redegjøre for hvor saksmappa da befant seg. Så hvordan har den forsvunnet siden?

Her deler saken i Lenvik karaktertrekk ved den famøse saken i Grimstad, som også handler om innkjøp av helsetjenester fra et selskap som sto en sentral person i kommunen nær. I Grimstad mangler det også dokumentasjon, og alle involverte har en mistenkelig dårlig hukommelse – noe som har gjort granskingen vanskelig.

Kommunal Rapport har skrevet om flere liknende saker de siste årene. I stor grad er det dårlig dokumentert hvilket tilbud som har vært nødvendig til enhver tid for brukeren som uforvarende står i sentrum av skandalene. Det gjør det enda vanskeligere å vurdere om kommunen har blitt lurt av leverandøren.

Ikke alle saker er så opplagte som Spydeberg, hvor kommunen betalte for tjenester til en død person i 3,5 år. Det vi vet i Lenvik, takket være revisjonsrapporten, er at kommunen har betalt for et tilbud mens brukeren ikke har bodd i boligen.

De som har gjort feil underveis, vil stort sett ønske å avslutte saken med minst mulig støy. Trenering og det faktum at gransking tar tid, kan bidra til at kontrollutvalget og kommunestyret etter hvert går lei av saken. Ansatte kan finne seg nye jobber og gå av med pensjon, og til slutt er det få tilbake å stille til ansvar i en kommunal prosess. Det blir fort fristende å sette strek, uten at noen i realiteten skjer.

Derfor er det viktig og bra at kontrollutvalget i Lenvik nå ber om at politiet blir involvert. Også eksrådmannen imøteser en anmeldelse for dermed å få en objektiv behandling, skriver hun i en tekstmelding til Kommunal Rapport.

Å sende saken til politiet er alvorlig, og det skjer for sjelden i saker hvor offentlige midler er brukt på gal måte. Kommunestyret må ta spørsmålet om midler er misbrukt på alvor. Det holder ikke bare å be rådmannen rydde opp. Det er også en vesensforskjell på en revisjonsgransking og en politietterforsking. Politiet har en rekke muligheter som ingen andre har under en etterforsking. Om det har foregått noe kriminelt i en sak, er det altså politiet som er rett instans uansett.

Et annet spørsmål er om politiet fortjener denne tilliten, og hva de som anmelder egentlig kan forvente. Hvor høy er kompetansen på økonomisk kriminalitet hos den enheten som eventuelt får saken fra Lenvik på sitt bord? Hvor mange andre saker etterforsker de samtidig? Hvor flinke etterforskere er de egentlig?

Profesjonelle granskere har gjerne større kompetanse enn en politietterforsker, men altså få maktmidler for å få fram sannheten.

Dessuten: Brudd på habilitetsreglene leder ikke til straffeforfølgelse. Politiet kan etterforske for eksempel økonomisk utroskap og korrupsjon. Det er samtidig svært vanskelig å dokumentere. Saken i Lenvik kan fort bli henlagt på grunn av «bevisets stilling», uten videre forklaring. Likevel viser revisjonsrapporten at det er hos politiet saken nå hører hjemme.