Hva er gjengjeldelse?

I flere kommuner undersøkes, granskes og behandles for tiden spørsmål om hvorvidt varslere er blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse.

Arbeidsmiljølovens forbud mot gjengjeldelse etter forsvarlig varsling er en grunnleggende del av varslervernet. Det er en forsterking av lovens krav til et forsvarlig arbeidsmiljø og arbeidsgivers omsorgsplikt. Skal vi få fram de varslene som etterlyses i festtaler, må arbeidstakerne føle seg trygge på at de ikke blir straffet.

Likevel ser vi altfor ofte at arbeidstakere som har varslet om alvorlige forhold, blir presset ut av jobben eller går ut i langvarige sykmeldinger. Noen forutseende varslere sikrer seg ved å skaffe seg en ny jobb før de leverer sitt varsel. Det er ikke like lett for alle, særlig ikke for dem som er godt voksne.

Siden varslingsbestemmelsene kom inn i arbeidsmiljøloven i 2007, er det blitt ført noen gjengjeldelsessaker for retten, og det er gitt oppreisningserstatninger, slik loven hjemler.

Om gjengjeldelse heter det i forarbeidene at det er «en handling som er negativ for arbeidstaker og som er en reaksjon på arbeidstakers ytringer». Negative handlinger kan være formelle reaksjoner som oppsigelse, avskjed eller suspensjon, men også endringer i arbeidsoppgaver, omplassering internt, trakassering og usaklig forskjellsbehandling. Terskelen er lav.

Bevisbyrden er delt, hvilket betyr at arbeidsgiver må godtgjøre at hendelser som arbeidstakeren anser som ledd i en gjengjeldelse, ikke er det.

Det er særlig de uformelle og mer subtile handlingene – og mangel på handling – som arbeidstakere opplever etter varsling, som er krevende å bevise.

Holvik listet i sin sak opp en rekke enkelthendelser han oppfattet som gjengjeldelse. Hver for seg framstår hendelsene med ulik alvorlighetsgrad. Slik vil det ofte være i saker av denne typen, og den som undersøker saken – eller retten, om et det fremmes søksmål – må da ta stilling til om summen av dem utgjør gjengjeldelse.

I Holviks sak kom advokat Geir S. Winters i KS Advokatene til at gjengjeldelse ikke hadde skjedd. Dette basert på at samtlige hendelser Holvik påpekte, ble tilbakevist av kommunens ledere, og de ble trodd av advokaten.

I Grimstad-saken bestilte kommuneledelsen advokathjelp til saksbehandlingen, mens en setterådmann partene var enige om, sto for innstillingen.

Andre kommuner har valgt annerledes. I Fredrikstad granskes påstander om gjengjeldelse av et advokatfirma med en kostnadsramme på 1,7 millioner kroner, som neppe holder, på niende måned. De har en setterådmann og et politisk ad-hoc-utvalg til oppfølgingen.

I Søgne møter to ansatte kommunen i retten mandag med krav om oppreisning og erstatning for det de mener er ulovlig gjengjeldelse. Også her har advokater gransket varslene, men med en ramme på 37,5 timer, hvilket var for lite til å få undersøkt påstandene om gjengjeldelse.

Hvordan granskinger skal gjennomføres og hva som skal til for å opplyse saken godt nok, er fortsatt et diskusjonstema. Det samme gjelder hvordan gjengjeldelse skal forstås og vurderes. Granskingen som førte til at varsleren i Monika-saken, Robin Schaefer, fikk en erstatning fra staten på 200.00 kroner, kan tjene som et eksempel på hvordan dette kan gjøres.

Rapporten fra advokatfirmaet Wiersholm konkluderte med at Schaefer samlet sett ble utsatt for ulovlig gjengjeldelse, etter vurdering av en rekke enkelthendelser som fant sted over en periode på nesten ett år.

Mye av det som ledet fram til konklusjonen, handler om mangel på respons, oppfølging, støtte og omsorg for varsleren – altså unnlatelser og taushet mer enn direkte sanksjoner.

Under det hele ligger varslerens opplevelse av at innsatsen bak varslingen ikke ble verdsatt. Det er noe alle arbeidsgivere som mottar varsler, bør merke seg.