Dugnad er også egeninteresse

Statsminister Erna Solberg (H) inviterte i mars til en nasjonal dugnad for å stanse spredningen av koronaviruset.

Selv om dugnadsbegrepet står i fare for å bli rammet av inflasjon, passer det perfekt i koronakrisen. Den krevde en stor felles innsats – alle måtte følge smitteverntiltakene, også de grunnleggende rådene om hygiene og avstand.

Dugnaden var vellykket! Smitten ble stanset. Belønningen var en gradvis gjenåpning av samfunnet fra midten av april. I sommer ble det også åpnet for utenlandsreiser til «grønne» land.

Nå fører gjenåpningen til at smittetallene øker igjen. Både regjeringen og lokale myndigheter strammer inn for å beholde kontrollen med smittespredningen. De håper det ikke skal bli nødvendig å innkalle til en ny, stor dugnad. Men da må alle gjøre litt hver dag og følge smittevernrådene.

Statsråder og ordførere snakker mindre om dugnad i koronakrisen nå, men dugnadsånden er ennå viktig i kampen mot viruset.

Den er en del av den norske identiteten. Ordet dugnad kommer av norrønt for hjelp. I vårt egalitære samfunn har mennesker hjulpet hverandre. De har bygget et skip eller en låve i fellesskap. Jeg hjelper deg nå, så er det min tur neste gang.

I moderne jobber vi sammen for å holde borettslaget ryddig eller for at vi selv og barna våre skal ha fritidsaktiviteter.

Vi deltar for å være en del av fellesskapet. Vi deltar på dugnad dels av plikt, men også helt frivillig fordi det er i vår egen interesse.

Dugnad tilhører egentlig sivilsamfunnet og de uformelle nettverkene vi er en del av her. Politiske myndigheter – som styrer med lover og regler og forvalter våre skattepenger – skal være forsiktige med å invitere til dugnad.

Koronakrisen er annerledes fordi den krever at alle innbyggere gjør en egen innsats utover det som kan håndheves med lover og forskrifter. Vi stiller ikke opp for å tilfredsstille politikerne, men for å hindre at smitten sprer seg. Det kan med rette kalles en dugnad, og motivasjonen for å delta blir i hvert fall større hvis myndighetene appellerer til dugnadsånden. Andre vil mer nøkternt kalle det å ta samfunnsansvar, eller å følge lover og regler.

Når politikerne inviterer til dugnad, må de stille opp selv også. Hvis ikke, blir det som om styret i borettslaget skulle skulke dugnaden, eller sitte og se på mens andre jobber. Under nedstengingen har stat og kommuner stilt opp med helsehjelp til de som er blitt syke og med økonomisk hjelp til innbyggere og næringsliv.

I fasen vi er inne i nå, er det viktig at kommuner kan gi innbyggerne god nok informasjon og tilby testing. Her har Oslo og andre kommuner med smitteutbrudd gjort for dårlig jobb.

• Les også: Nasjonalt smittesporingsteam skal hjelpe kommunene

Smitten øker nå særlig blant de unge og urbane, som samles til fest hjemme og i parker. Mange har trodd at den gradvise gjenåpningen betydde faren over. Nå får de kjeft av politi og politikere.

Helseminister Bent Høie (H) var også mildt refsende på en pressekonferanse tirsdag, men la vekt på å appellere til de unges egeninteresse av å følge smittevernreglene: «Det handler om deg og livet ditt».

Faren for at unge og friske mennesker blir alvorlig syke og dør av covid-19 er ganske liten, men de risikerer å smitte familie, venner og kolleger som er i risikogruppen. Hvis smittetallet øker mye, kan det bli en ny full nedstenging med fare for at deres studiested, arbeidsplass og fritidsaktiviteter må stenge igjen.

I Oslo er smittetallene nå så høye at hovedstaden ville blitt kategorisert som rød sone hvis den lå i et annet land. Kommunetopper i Hamar og Farsund har advart innbyggerne mot å reise til Oslo nå. Snart går det nok andre veien også, med karantene for innreisende fra Oslo til andre kommuner.

• Les også:Byrådsleder Johansen utelukker ikke at Oslo kan måtte isoleres

Da det var reiseforbud til alle andre land i mars, virket innenlandsk «søringkarantene» som en overreaksjon. Når reisereglene nå differensieres etter regioner i andre land avhengig av smitteutbredelse, virker det mer logisk.